Byen for norsk perfeksjonisme?

Bergen er fortsatt en rik by, et stykke perfeksjonert Norge, men står nettopp derfor i fare for å miste noe av sin dynamikk. Byen må ta sjanser! Det sier Jan Ludvig Andreassen i sin faste økonomispalte i OBOS-bladet nummer syv.

Bergen

Vestlandskapitalisme

Som fersk analytiker var jeg i Bergen for å foredra om makro, renter og valuta ved en juletilstelning. Stemningen var høy og selv om jeg var urutinert og nervøs, gikk det greit – trur eg! Greit nok til at jeg ettertalen ble stående og prate med tre bergensere, som alle var milliardærer! Mitt første møte med den familiedrevne vestlandskapitalismen.

Menneskeskapt suksess

Det er en gåte at Bergen har blitt så suksessrik som den har. Bortsett fra Vågens dype havn, og en beliggenhet som gjør den velegnet som Vestlandets nav, har ikke byen naturressurser å bli rik av. Det er menneskene som må kreere.

Har det noe med fjellene å gjøre? Fjell som tvinger folk ut på havet for å finne lykke? Tvinger dem til å ta kalkulerte sjanser? Eller er det regnet? Et regnvær som vasker gatene fri for det svevestøv vi Oslo-folk har lært oss å leve med? Været stenger folk innendørs, hvor de tvinges til å bruke nøtta for å brødfø seg, lage egen underholdning og lese seg til kunnskap. Ikke rart at det blir storslagen kultur av slikt.

Kunstbyen med stor K

For oss andre nordmenn er Vestlandets hovedstad selve gallionsfiguren i det norske kulturlivet. I min vennegjengs høstlige etegilde er spilling av «Kjempeviseslåtten» et fast innslagtil kaffen. Musikk som er like mektig som det Grieg komponerte i samme by mange år før. Musikk som får en til å minnes at byer uten egne naturressurser er der stor kunst lages.

Byer som er helt avhengige av sine innbyggere. En avhengighet som også gjør at Bergen forblir sårbar for tap av sine mest talentfulle bysbarn. Det er kanskje nettopp fordi bergenserne er bevisst sin sårbarhet, at de hele tiden jager gode prestasjoner? En lengsel etter det beste, og en frykt for å feile. 

Tidsånd i endring

Suksessene har vært store, men tidligere fremganger kan også bli en hemsko. Første gang jeg var i Bergen myldret det som nevnt av rike og fremadstormende forretningsmenn. Byen hadde et utall rederier og hovedkontorer for store bedrifter. I senere år har imidlertid mangt og meget blitt flyttet til hovedstaden eller til utlandet.

Byen er fortsatt en rik by, et stykke perfeksjonert Norge, men står nettopp derfor i fare for å miste noe av sin dynamikk. Tidsånden er i endring. Der det tidligere var gigantiske satsinger, er det nå små miljøer av ildsjeler som jobber intenst på sine datamaskiner for å kreere noe nytt. Arbeidsdager som kan vare til langt på natt, bare avbrutt av pauser for å innta et par hamburgere og litt styrkedrikk.

Innovasjon og talentjakt 

I en verdensdel med gjennomgående lav økonomiskvekst, er det kapitalen som jager talenter, ikke omvendt. Det er ikke manglende tilførsel av midler som utfordrer næringslivet. Børsen er rekordhøy og bankene sunne. Sentralbankrenten nær et historisklavmål.

Problemet er mangel på innovasjon og savnet av talenter, som de fleste offensive bedrifter i dag merker. I USA lar noen foretak unge forskere låne kontorer,helt gratis, mot at de utvikler sine egneprodukter og tjenester. Har forskerne lyst til å jobbe videre med de mest vellykkede nyskapningene, står selvfølgelig konsernet klar til å satse. Men de unge har ingen forpliktelser. Et eksempel til etterfølgelse?

Kreativ linedans

Bergens næringsliv må også gå den vanskelige linedansen mellom utvikling og bevaring. Ja, byen har fantastiske kulturskatter å ta vare på, men vi ville aldri spilt Sæverud hver høst, om han hadde forsøkt å hvile på Griegs renommé.

Der forfedre tok sjanser, reiste verden rundt og arbeidet med nyskapende virksomhet i lange regntunge høstkvelder, må nå nye generasjoner ta kreativiteten fatt. 

 Jan Ludvig Andreassen er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo. Sjefsøkonom i Eika-Gruppen med hovedansvar for overvåking av makroøkonomi i inn- og utland.

06.10.2014