Hopp til innholdet

En gjenreist by

Elverum sentrum ble brutalt bombet og lagt i ruiner i 1940. Drøye fem år senere tok man fatt på gjenoppbyggingen, og i løpet av 1950-tallet reiste det seg et sjeldent fint småbymiljø opp av asken.

Tekst: Anne-Kristine Kronborg
Foto: Glomdalsmuseet og Musea i Nord-Østerdalen og Thomas Ekström. 

Da maleren Christian Krohg besøkte Elverum i 1898, gikk tankene hans til Paris. I den lille østerdalsbyen fant han den samme mektige elva og de samme rolige og fornemme gatene. ”Byens utseende er imponerende”, skrev han, ”husene høye og mektige”.

Den som besøker Elverum i dag, føler seg snarer hensatt til 1950-tallet. Jugend- og sveitserbyen som Christian Krohg ble så betatt av gikk opp i røyk i april 1940, og etter krigen måtte sentrum bygges opp igjen fra grunnen av. Historien om det moderne Elverum fortelles derfor gjerne som en historie om ødeleggelse, tap og savn. Men den kan også fortelles som en historie om gjenreisning og nybygging og om nye hus i en ny stil, for en ny tid.

Sangerstevne i Elverum i 1959, ved Elverum rådhus. Foto: Erling Syringen/Glomdalsmuseet.

Myten om etterkrigsarkitekturen som et resultat av hastverk og penge- og materialmangel bør avlives en gang for alle!

Anne-Kristine Kronborg

Forsiktig modernisering

Vinteren 1946 forelå en ny byplan for Elverum. ”Bebyggelsen forutsettes utformet i tilknytning til de stedlige gode byggetradisjoner, slik at stedet beholder sitt særpreg”, skrev lokalavisen Østlendingen i sin redegjørelse for planen. Det var ingen selvfølge at man valgte å gå såpass forsiktig til verks. Andre steder benyttet man krigens ødeleggelser til å gjøre store byplanmessige grep med nye gatenett, nye tomtestrukturer og nye dimensjoner.

Elverum i ruiner i april 1940. Foto: Rachel Haarseth, Musea i Nord-Østerdalen.

I Elverum ble gatene utvidet, men de beholdt sine opprinnelige løp. Tomtene ble bedre utnyttet, men tomtegrenser og eiendomsforhold ble det stort sett ikke rokket ved. De gamle gesimshøydene beholdt man også. Likevel, det moderne sto høyt i kurs i etterkrigstiden, og man grep ikke til fortidens løsninger når man satte i gang med nybyggingen.

Mellom den gamle og den nye sentrumsbebyggelsen ligger det ikke bare en verdenskrig, men også nye behov, nye krav, ny teknologi og nye arkitekturidealer. Alt dette vitner den nye arkitekturen om.

”Nå er de tunge stunder glemt og med pågangsmot og optimisme går man frem til nye oppgaver”, skrev Aftenposten etter et besøk i Elverum i 1953, og karakteriserte den nye bebyggelsen som stilren, solid og moderne. Og det er nettopp det den er! Førti- og femtitallsbyggene i Elverum er sjeldent fine representanter for modernismen slik den utviklet seg etter krigen.

Postkort fra Elverum, ved rådhuset, 1960. Foto: Normann/Glomdalsmuseet

Hverdagslig modernisme

Før krigen var det funksjonalismen som gjaldt. Med sine flate tak, glatte vegger og store vindusflater var funkisen en lekker og hypermoderne stil. Men kanskje litt kjølig? Og kanskje litt for moderne? Slike tanker begynte arkitektene å gjøre seg mot slutten av 1940-tallet.

I kjølvannet av krigen følte man behov for en litt varmere og vennligere arkitektur, noe litt mer hjemlig og gjenkjennelig. Skråtak og sprossevinduer ble igjen vanlig, man ble mer opptatt av materialer og åpnet til og med for litt dekorasjon.

Denne livligere og mer hverdagslige formen for modernisme slo først igjennom i Sverige, og den svenske etterkrigsarkitekturen ble beundret i hele Europa. Åpenbart også i Østerdalen, for gjenreisningsarkitekturen i Elverum hører hjemme i denne tradisjonene. Særlig gjelder det rådhuset Elvarheim, men også mer nøkterne bygg som Ekren og Skogbrukets hus.

Elverum rådhus, 2013. Foto: Thomas Ekström.

Historien om det moderne Elverum fortelles gjerne som en historie om ødeleggelse, tap og savn. Men den kan også fortelles som en historie om gjenreisning og nybygging og om nye hus i en ny stil, for en ny tid.

Anne-Kristine Kronborg
Elverum rådhus, 2013. Foto: Thomas Ekström.

Bevisst materialbruk

Kommunebygget Ekren fra 1947 er et tidstypisk butikk-, kontor- og boligbygg. I første etasje er det butikker med store, moderne vinduer. I andre og tredje etasje er det kontorer og leiligheter, og her har vinduene en mer tradisjonell størrelse og utforming. Taket er valmet og dekket med skifer. Skifertaket og fasaden – granitt i første etasje og tegl i de to øverste – vitner om tidens bevisste omgang med bygningsmaterialer.

Det samme går igjen bortover hele Storgata og St. Olavsgate – tre etasjer, valmtak, tegl, granitt, skifer og murpuss. Husene er enkle, men de fleste av dem har likevel noen små dekorative detaljer. Det kan være et vakkert utformet firmanavn på veggen, en balkong med kunstferdig smijernsgitter eller et forseggjort inngangsparti. Inngangen til Skogbruket hus er selve prakteksempelet: Trapp i mektig granitt, dør i edelt tre og utsøkt smijernsarbeid. Myten om etterkrigsarkitekturen som et resultat av hastverk og penge- og materialmangel bør avlives en gang for alle!

Skogbrukets hus i St. Olavs gate i Elverum, 1953. Foto: Erling Syringen/Glomdalsmuseet.

Førti- og femtitallsbyggene i Elverum er sjeldent fine representanter for modernismen slik den utviklet seg etter krigen.

Anne-Kristine Kronborg

Betong og furu

Et rådhus må utformes med omhu. Det skal romme så mye, fra administrasjon, beslutningstagning og maktutøvelse til fest, fellesskap og kultur. I Elverum ville man ha et bygg som var byen verdig uten å være verken for bombastisk eller for smålåtent. Det ble utlyst arkitektkonkurranse, og i 1946 ble arkitektene Torp & Torp kåret til vinnere. Juryen mente at bygget deres ville gli ”enkelt og vakkert inn i miljøet”, skape et ”malerisk og tiltalende” helhetsbilde, og gi Elverum ”et moderne rådhus som fyller høye praktiske og estetiske krav”.

Ti år senere sto Elvarheim ferdig. ”Et ruvende palé i granitt og rappet mur, med tårn på toppen, har reist seg i den smukke lille byskapning”, skrev Aftenposten begeistret.

Det var all grunn til begeistring – og er det fremdeles! Arkitekturen er livlig og optimistisk, rik på former og materialer, men hele tiden behersket og elegant. Her er det betong og furu i skjønn forening, murpuss og teglstein, granitt, smijern og skifer. Uortodokse vinduer, staselige trapper, blomsterranker i smijern. Kort sagt etterkrigsfunksjonalisme på sitt aller beste!

Elverum rådhus, 1960. Rådhuset ble tegnet av arkitektene Torp & Torp. Foto: Glomdalsmuseet.

Unikt bygningsmiljø
Elverum ble brutalt ødelagt, men omsorgsfullt bygd opp igjen. I gjenoppbyggingen møttes etterkrigstidens enkle, men dekorative funksjonalisme og småbyens dimensjoner og byggeskikk. Av dette møtet oppsto et unikt bygningsmiljø som fortjener en plass i arkitekturhistorien – og i alle elverumsingers hjerte.

Anne Kristine Kronborg er kunsthistoriker med bolig- og byhistorie som spesialitet. Hun er nyansatt i OBOS som formidlingsrådgiver. Denne teksten stod på trykk i OBOS-bladet nr 2 2014.