Hopp til innholdet

Et varmt gjensyn med Romsås

En vinterdag går en eldre, hvithåret dame omkring på gangveiene på Romsås. Folk smiler og hilser, uten å vite at hun har vært med på å forme livene deres.

Tekst: Tyra T. Tronstad
Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen og Solveig Lønne Christiansen.

− Prosjekteringen av Romsås startet ved stuebordet i dette rommet.  Den 87 år gamle interiørarkitekten Solveig Lønne Christiansen sitter ved stuevinduet hjemme i Bærum, i et omsorgsfullt innredet hus der renskurte tregulv og formsterke designmøbler har holdt stand mot både åtti, nitti og totusentallet.

I dette rommet satt hun og arkitektektemannen Alex Christiansen og arbeidet ved et langt, felles arbeidsbord. Her gikk arbeid og fritid hånd i hånd i mange tiår, og her ble altså de første modellene til Romsås bygget for første gang på sekstitallet.

Modell av Romsås.
Modell av Romsås, laget av Romsåsteamet. Foto: Solveig Lønne Christiansen.

Høye ambisjoner

Interiørarkitekten med utdannelse fra Skolen for Boligindretning i København var midt i trettiårene da OBOS-prosjektet Romsås ble en del av familiens liv. Det var ektemannen og det nystartede firmaet Romsåsteamet som hadde fått oppdraget med å prosjektere den nye bydelen på toppen av Oslo. Ambisjonene for utbyggingen var skyhøye, og både sosionomer og sosiologer var med på å diskutere hva som burde gjøres. Enorme høyblokker fra sekstitallet hadde fått hard kritikk, og fortidens feil skulle ikke gjentas på Romsås.

– Så lenge de fem barna var små, jobbet jeg frilans og på deltid med egne oppdrag. Men da arbeidene kom i gang på Romsås på slutten av sekstitallet, ble det klart at teamet trengte en interiørarkitekt. Da begynte jeg å arbeide full tid på kontoret på Blommenholm sammen med Alex og kollegene hans. Jeg fikk i oppdrag å studere og prøvemøblere alle leilighetsplaner for å luke vekk uheldige løsninger. Etter hvert som de forskjellige prosjektene ble lagt ut for salg, skulle det foreligge møblerte planer i salgskatalogene. Samtidig begynte også planlegningen av de ulike skolene og barnehagene på Romsås, prosjekter som jeg ble sterkt involvert i.

Forsiden av informasjonsavis om Romsås senter
Romsåsnytt, utgitt av sekretariatet for plan- og byggekomitéen for Romsås i 1970. Foto: Solveig Lønne Christiansen.

I mange år snakket jo Alex og jeg nesten bare om Romsås. Da vi kom hjem fra jobben og fortsatte å snakke om Romsås rundt middagsbordet, sa barna at de i alle fall ikke skulle bli arkitekter.

Solveig Lønne Christiansen, interiørarkitekt

Sosialt og bilfritt


Romsåsteamets første planer om lavblokker og rekkehus hadde blitt skrinlagt fordi det ble for dyrt for Husbankens krav. De nye planene bestod av seks borettslag med 2500 boliger, utformet for å skape gode fellesskap. Det skulle være barnevennlig, sosialt og bilfritt. Men det økonomiske regimet for byggeprosjektet var stramt, ifølge Lønne Christiansen, som arbeidet med ulike deler av Romsås-prosjektet fra 1970 til 1975.

– Sett fra min synsvinkel, var det viktigste at leilighetene på Romsås skulle kunne brukes på mange måter. På søttitallet var det jo et mål at man skulle kunne gjøre hva som helst inne i boligen, ha plass til vevstol eller høvelbenk, hvis det var det man ville. Jeg ergret meg over norske møbelkataloger som presenterte interiører beregnet på cocktailpartys og annen selskapelighet. Hvor var barna? Jeg syntes det var mye viktigere at boligen hadde plass for alle årsklasser og var så robust møblert at den kunne brukes som lekestue. Hos oss ble det bygget hus av puter og tepper ustanselig. Det var viktig at rommene kunne tåle litt omkalfatring.

Barn på Romsås senter
Barn på Romsås senter ca 1975. Foto: Solveig Lønne Christiansen.

"Årets byggverk" med trange budsjetter

Romsås-prosjektet var storstilet og sosialt orientert, og arbeidet med Romsås senter var en del av jobben. Tegneren Ninne Egeberg laget en avis med en tegneserie om hvordan Romsås senter skulle fungere som en møteplass for alle. Den het «En dag i familien Svarttjerns liv» og kom ut i forbindelse med åpningen av senteret.

 

Illustrasjon av Romsås senter.
Illustrasjon til tegneserien "En dag i familien Svarttjerns liv" av Ninne Egeberg. Foto: Solveig Lønne Christiansen.

På lang avstand synes jeg Romsås fremstår nesten som en enorm skulptur.

Solveig Lønne Christiansen, interiørarkitekt


– Hele poenget med Romsås senter var at det skulle være et sosialt møtested. Ungdomsskolen og ungdomsklubben skulle være der, de unge skulle være en del av befolkningen og ikke stues bort i en utkant. Man skulle møtes og treffes og bry seg om hverandre. Det skulle være et sted for fellesskap og uten kjøpepress. Det var en sterk idealisme. Det var jo ingen oljepenger å ta av, og budsjettene var små. Likevel var det en veldig tro på at dette ville fungere. Entusiasten Per Aavatsmark var prosjektleder for senteret og en stor pådriver og inspirasjonskilde, forteller Lønne Christiansen.

Prestisjeprosjektet Romsås ble mye omtalt, og Oslo Arkitektforening kåret det til «årets byggverk» allerede i 1968.

Lønne Christiansen sterke interesse for barns liv ble viktig i arbeidet med Romsås. Etter hvert ble innredning av skoler og barnehager hennes spesialområde. Hun innredet Ravnkollen og Tiurleiken skoler, som var de første skolene i Oslo som var utformet med «åpen planløsning».

Men hun fortsatte å engasjere seg i leilighetsplanene, og har fortsatt sterke meninger om hvordan boliger utformes. Hun synes bruken alltid har vært det viktigste og har lite til overs for leiligheter som bare kan møbleres på én måte – der det bare er plass til en sofa og to stoler pluss enorme fjernsynsskjermer. Den digitale verden tar for mye plass i en vanlig families liv, mener hun.

 

Lekeplass med kvinner og barn på Romsås.
Lekeplass på Romsås. Foto: Solveig Lønne Christiansen.

Hele poenget med Romsås senter var at det skulle være et sosialt møtested.

Solveig Lønne Christiansen, interiørarkitekt

Fint å se Romsås igjen

Da Lønne Christiansen besøkte Romsås før jul, var det mange år siden sist. Det var en fin opplevelse.

– Da jeg kom opp til Romsås med t-banen og så de røde rekkverkene på den fantastiske stasjonen, fikk jeg en fornemmelse av at alt var som på syttitallet. Det var det ikke. Jeg kjente meg i det hele tatt ikke igjen på senteret. Det var en skuffelse. Men det var så hyggelig å gå omkring i boligområdet. Folk hilste på meg, enda jeg ikke kjente et menneske. Da jeg tok heisen opp fra t-banen, var det folk som ventet på hverandre og passet på at alle kom med. Da tenkte jeg at hm, her er det noe. Det var veldig positivt. Dessuten så jeg at det bilfrie hovedgrepet fortsatt fungerte. Ikke en bil å se! Sammenlignet med det havet av biler som omgir de nye t-banestasjonene på Kolsåsbanen, er Romsås en bilfri oase. På lang avstand synes jeg Romsås fremstår nesten som en enorm skulptur, sier hun, og legger til:

– De bilfrie uteområdene, lekeplassene og skogen rett ved boligene må være et eldorado for kreative unger. Jeg håper det blir brukt!

 

Folk på gangveier på Romsås.
Gangvei på Romsås, cirka 1975. Foto: Solveig Lønne Christiansen.

Lagde fargeskala for balkongene


I alle år har Solveig Lønne Christiansen arbeidet med et kamera for hånden. Hun tok mange bilder for arkitektkontoret, for det var viktig å dokumentere jobben som ble gjort. Flere av bildene viser hele familien i aktivitet, arbeidet med Romsås involverte alle. De levde i det.

– I mange år snakket jo Alex og jeg nesten bare om Romsås. Da vi kom hjem fra jobben og fortsatte å snakke om Romsås rundt middagsbordet, sa barna at de i alle fall ikke skulle bli arkitekter, smiler hun.

Ett av bildene viser et av Lønne Christiansens arbeidsområder spesielt tydelig. Det er bildene av balkongene på Romsås, som alle var betonggrå på utsiden. Men på innsiden kunne beboerne male veggene etter fargeplanen hun hadde laget.
– Det skapte en fin variasjon og valgfrihet.

 

Fasader og balkonger på Romsås.
Balkonger på Romsås malt på innsiden etter Solveig Lønne Christiansens fargeskala. Foto: Solveig Lønne Christiansen.

Hvor ble det av resepsjonen og den fine lille restauranten, alle møteplassene, den varme og gode fargen og Høganesflisene på alle gulv?

Solveig Lønne Christiansen, interiørarkitekt

Videre til nye områder

Det var en slitsom periode mens byggingen pågikk, og Lønne Christiansens fotoalbum viser bilder av hele familien på søndagsbefaringer og små døtre mellom enorme anleggsmaskiner.

– Det var stort, og vi brukte mye krefter på det. Da alt sammen var ferdig i 1975 husker jeg at vi tok juleferien på fjellet for å puste ut. Jeg var så glad for at jeg hadde greid å gjennomføre innredningen av Romsås senter, det var et stort prosjekt for meg og min assistent Elin Fiske Lyngø. Da sa jeg til Alex: Vet du hva jeg har tenkt å gjøre nå? Nå har jeg tenkt å ta forberedende og studere kunsthistorie. Og det gjorde jeg, ler hun.

– Jeg var så inspirert av kontakten med de ulike kunstnerne som fikk oppdrag med utsmykning på Romsåsskolene. Dette ville jeg lære mere om! Men jeg fortsatte også på kontoret som medarbeider på nye boliger og skoler.

Romsås senter, trappeområde.
Romsås senter, 1975. Foto: Solveig Lønne Christiansen.

At det ferdig utbygde Romsås også ble gjenstand for kritikk, er Lønne Christiansen selvsagt klar over. Det prestisjefylte senteret ble ikke helt det levende samlingspunktet man hadde håpet. Ungdomsskolen ble flyttet ut. Romsås senter i dag har dessuten et helt annet uttrykk enn det hadde da det var nytt.

– Hvor ble det av resepsjonen og den fine lille restauranten, alle møteplassene, den varme og gode fargen og Høganesflisene på alle gulv, undrer hun.

Torghandel på Romsås senter.
Torghandel inne på Romsås senter, 1975. Foto: Solveig Lønne Christiansen.

Jeg ergret meg over norske møbelkataloger som presenterte interiører beregnet på cocktailpartys og annen selskapelighet. Hvor var barna?

Solveig Lønne Christiansen, interiørarkitekt

Tre og farger

Hun liker å gå tur i områder som hun og ektemannen var involvert i gjennom arkitektkontoret. Flere av dem er kjente OBOS-prosjekter – for eksempel Lillo terrasse, Lysejordet på Ullern, Nordseter og Søndre Fjellstad. Selv om det er lenge siden hun gikk av med pensjon, har hun aldri sluttet å tenke som en interiørarkitekt. Hun føler stor omsorg for boligfeltet der hun selv bor, tegnet av Nils Alm Rosland og ektemannen på slutten av femtitallet. Alex Christiansen døde i 2010.

I en oversikt over Alex Christiansens arbeider som arkitekt, står familiens enebolig i Bærum på en av de første sidene. «De ideene vi med vekslende hell forsøkte å pådytte 60 andre byggherrer i Løkenlia fikk vi delvis realisert hjemme hos oss selv», står det der. Og i dette hjemmet bor hun fremdeles, i et sterkt preg av farger og naturmaterialer.

– Da jeg traff Alex, var han nyutdannet arkitekt fra Zürich. Vi ble sittende og snakke om hus fra hver vår synsvinkel: jeg innenfra og han utenfra. Vi var begge opptatt av arkitektur, materialbruk, av tre og farger. Den dagen begynte en lang samtale. En samtale som fortsatte hele livet.

Portrett av Solveig Lønne Christiansen.
Solveig Lønne Christiansen hjemme i familieboligen på Kolsås. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen.

Denne saken stod på trykk i OBOS-bladet nr 1 2018.