Hovedstedenes triumf

– En mann som kan dominere et middagsselskap i London kan dominere hele verden, skrev Oscar Wilde. Hvorfor er det slik at hovedstedene har en naturlig tendens til å triumfere? Les Jan Ludvig Andreassen kommentar om boligøkonomi fra et makroperspektiv, fra OBOS-bladet nr 4 2014.

Illustrasjonsbildet for "utvalgt økonomen" av Jan Ludvig Andreassen i OBOS-bladet nr 4, 2014.

London calling

London har vært igjennom mange prøvelser, en storbrann som la store deler av byen i ruiner, en koleraepidemi som drepte titusener, Hitlers bombardement og i senere år en ruinerende finanskrise.

Likevel har britenes hovedstad kommet styrket ut av det, og er i dag Europas ubestridte fi nanssentrum. De dyreste boligene, de beste hotellene og det hyggeligste utelivet fi nnes her. Rike mennesker fra hele verden fl okker seg om det de ser på som en dynamisk, men trygg storby.

Industribyens forbannelse

Like heldig har ikke Glasgow vært. Byen som ble omtalt som «the second city of the empire», har gått fra å være skottenes industrielle motor til et yndet studium i systematisk og ubønnhørlig tilbakegang. Glasgow var så sent som i de første etterkrigsårene preget av en fremgangsrik verfts- og verkstedsindustri.

Bedrifter som for lenge siden har blitt erstattet av sosialboliger, narkomane og museer av fordums storhet. Hit er det ingen utenlandske skattefl yktninger eller unge talenter som søker seg. Kan det være tilfeldig at London, som gjør så stor suksess, er en hovedstad, mens Glasgow, med alle sine kvaliteter falt tilbake og aldri ble mer enn en industriby?

Hovedstedenes tyngdekraft

Selv innen EU, hvor en skulle tro at Brüssels dominans tok noe av luven fra de gamle nasjonalstatenes hovedsteder, er det bemerkelsesverdig hvor mye mer fremgangsrike hovedstadsområdene er enn Europas øvrige byer. Det fi nnes unntak, München er ett, men de er få.

Det er noe med at mange av de viktigste beslutningene fortsatt fattes i de lokale hovedstedene, uansett hvor mange direktiver EU-byråkratene spytter ut. Toppene i det lokale næringslivet og ledelsen for nasjonal avdeling i multinasjonale selskaper ønsker seg også å være nær de lokale makthavere.

Denne fiffen vil naturlig nok også ha det beste kulturtilbudet landet kan oppdrive. De beste museene og de fl otteste parkene. En vakuume ekt oppstår, hvor unge talenter blir sugd inn av hovedstadens tyngdekraft. Hvorvidt hovedstedenes triumf er noe stort samfunnsproblem er uvisst. Mange ser på sentralisering og urbanisering som naturlige prosesser som kan bremses, men som ikke lar seg stoppe.

Hva med Norge?

Norge har så langt klart å holde på fl ere vekstsentra. Dette skal vi ikke ta for gitt. Hovedstedene har en naturlig tendens til å triumfere til glede for hele nasjonen, men også på bekostning av andre deler av landet. Bygdegeniene søker seg gjerne til hovedstadens blinkende lys, kulturtilbud og høyskoler i sine unge år. Der blir de som regel værende når de stifter familie. 

Kanskje har det noe med tidsånden å gjøre? Storbyer antas å være dynamiske og statusbringende. Bygda er for dem som ikke har slike idealer, for dem som vil heller ha et roligere liv. Det spørs om det trenger å være slik. Hvorfor kan ikke en bygd ønske seg en ny opera, eller en trikk for den saks skyld?

Skjebnehøst i Storbritannia

 I høst er det kanskje duket for det ultimate opprøret. Skottland skal stemme over om de ønsker å bli en selvstendig nasjon eller forbli en del av Storbritannia. Økonomer advarer sterkt mot selvstendighet, og påpeker hvor fattig landet er, og hvor avhengig det har blitt av almisser fra den rike, fjerne hovedstaden: London.

Men nettopp derfor er det gode muligheter for at skottene stemmer ja. Bedre med noen tø e år hvor de bygger sitt eget hovedstadsområde, sin egen vekstmaskin, enn en skjebne med evigvarende sosialstøtte og drenering av skotske talenter til den store, vidunderlige kummen i sør.

Jan Ludvig Andreassen er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo. Sjefsøkonom i Eika-Gruppen med hovedansvar for overvåking av makroøkonomi i inn- og utland.