Langleikens siste gjeng

Livet på Enerhaugen før rivingen ble nøye dokumentert - av en tenåring med kamera. Bildeskatten fra femtiårene blir nå tatt vare på.

Kent Johansen, Turid Røisland og Roger Johansen. En fin, liten gjeng på Enerhaugen en gang midt på femtitallet.
Kent Johansen, Turid Røisland og Roger Johansen. En fin, liten gjeng på Enerhaugen en gang midt på femtitallet. (Foto: Sigurd Johansen)

Tidlig på sekstitallet ble ei grend med skjeve, små plankehus i Oslo jevnet med jorden. Dagens transformasjonsområder blekner mot sekstitallets brutale grep, enstemmig vedtatt av bystyret i 1947: Riv trehusene på Enerhaugen, bygg høyhus!

Alle beboerne måtte finne nye hjem, og selve Oslo-silhuetten ble forandret. Men det finnes fortsatt mange mennesker som husker Enerhaugen slik den var. Og en av dem som vokste opp der, gjorde det med et kamera mellom hendene.

Enerhaugen
Småhusbebyggelsen på Enerhaugen ble revet tidlig på seksitatellet etter et enstemmig bystyrevedtak i 1947.
(Foto: Sigurd Johansen)

Startet med Kodak Brownie

– Det begynte med at jeg gikk på fotokurs på Tøyen skole i femte klasse, i 1955. Mitt aller første kamera var en liten Kodak Brownie som kostet tjue kroner. Du kunne ikke justere fokus eller noe, men jeg tok bilder av alt mulig med det.

Det forteller Sigurd Johansen, nå 74 år, eldste sønn av ekteparet Olga og Ragnar Johansen. De to flyttet inn i et allerede nokså nedslitt trehus på Enerhaugen i 1942 og fikk raskt tre sønner. Eldsteguttens fotointeresse fikk drahjelp av foreldre som synes det var morsomt at sønnen ville ha eget fremkallingsrom. Pengene til film og utstyr tjente Sigurd som sjokoladegutt for Freia på Jordal og Bislett, eller ved å selge avispapir, jern og flasker. Med enkelt utstyr tok han bilder av dagliglivet med tvillingbrødrene Kent og Roger, venninnen Turid fra huset litt oppe i gaten, foreldre, skolekamerater og naboer.

Over femti år senere sitter Sigurd, Kent og Turid med en kopp kaffe på Folkemuseet og er seg bevisst det de aldri egentlig tenkte over den gangen: At de var Langleikens siste gjeng. For barndommens trehus på Enerhaugen ble revet, og gata Langleiken finnes ikke lenger, i alle fall ikke der.

folk på enerhaugen gamle
Fra venstre: Sigurd Johansen, Turid Røisland, Kent Johansen og Harald Karlsen. Huset Harald Karlsen vokste opp i, står i dag oppført på museet. (Foto: Colin Eick)

En oppvekst som søsken

– De kunne rive husene våre fordi vi ikke hadde blått blod eller var kunstnere.

Kent Johansen, Sigurds «lillebror» på 72, smiler når han sier det, men det er lett å se at han mener det alvorlig. Han mener Enerhaugen ikke burde vært revet, noe storebror Sigurd ikke er enig i. Men det ingen av dem er uenig om, er at de som unger i Langleiken var som én stor søskenflokk før de ble spredt for alle vinder etter rivingen i tidlig i sekstiårene. Carl Berner, Keyserløkka, Gamlebyen og St. Olavs plass ble nye hjemsteder for gjengen, som helt fram til da hadde vært sammen omtrent hver eneste dag i livet.

– Vi menget oss ikke med ungene fra Smedgata og Stupingata før godt oppe i folkeskolen. Fram til vi var ti-tolv år var det bare oss. Vi var i en verden for oss selv.

Det forteller Turid Røisland, 70.

Når hun sitter på Folkemuseet med barndomsvennene, skravler gjengen som på fest. Husker du dét? Og den? Og han? De forteller en barndom i et kollektiv – om mødre som stod sammen i tykt og tynt, om at hvis én unge begynte på turning eller danseskole, så begynte alle. Om mødrenes hjemmesydde ishockeydrakter og cowboyklær, om bursdagsselskaper der alle som én fikk komme, om aking på gamle stekepanner nedover mot Grønlandsleiret, om teltturer, sykkelturer, om kiosken i Smedgata der ungene kjøpte tegneserieblader og aviser og lakrisstenger. Dit gikk alle.

– Jeg tror min familie var den eneste som ikke leide, men eide. Men fordi det hele tiden var snakk om at husene skulle rives, var det ikke vits i å koste på store renoveringer. Husene ble holdt veldig pent i stand innvendig, men rivingsspøkelset hang over området helt fra jeg ble født, forteller Turid Røisland.

En guttegjeng som er på sykkeltur ut til Bekkensten på 1950-tallet
Gjengen på vei ut til Bekkensten på sykkel. (Foto: Sigurd Johansen)

Et fantastisk materiale

Når Kent, Sigurd og Turid – og en del andre tidligere Enerhaugen-barn – har blitt en del av Folkemuseets kildemateriale, er det fordi noen av de gamle husene fra Enerhaugen ble bygget opp igjen på museet. Etter et arrangement for noen år siden, der mange tidligere beboere var invitert, møttes mange av dem som hadde delt oppveksten i de små gatene.

Dit kom også Sigurd Johansen, av mange raskt gjenkjent som «han som alltid tok bilder.» Da etnolog og konservator ved Folkemuseet Birte Sandvik ble klar over hva slags bilder Sigurd hadde i album og esker, fyrte prosjektalarmen av. I Sigurds album var unike hverdagsøyeblikk fanget.

– Det som er så spesielt med Sigurds bilder, er at de så tydelig er tatt av en ung person. Sigurd på 14 år fanger inn noe annet enn en eldre person ville gjort, og bildene gir et helt annet inntrykk av livet på Enerhaugen enn vi ofte har hørt. Det har jo blitt framstilt som slum, der det var kaldt og trekkfullt og mange av husene hadde ikke innlagt vann. Men disse bildene forteller om en fin barndom. Det er i det hele tatt et fantastisk materiale, og vi gleder oss til hvert nytt bilde vi ser, forteller Sandvik, som jobber med dokumentasjonsprosjektet sammen med fotograf og fotoarkivar Stian Nybru. OBOS har støttet dokumentasjonsprosjektet med 200 000 kroner. 

Etter hvert viste det seg at det var flere som hadde bilder fra livet i småhusene før «saneringen».

En guttegjeng som poserer på en gammeldags russebil på Enerhaugen på 1950-tallet
Guttene med jakker i topp morderne peu de peche. 
(Foto: Sigurd Johansen)

Mange er invitert inn i prosjektet med både bilder og fortellinger, for når bilder skal arkiveres, har det uendelig stor verdi å vite mest mulig om hva og hvem som er på dem.

– Vi skanner og arkiverer bildene metodisk, samtidig med at fortellingene som hører til blir skrevet ned. Gjennom disse bildene får vi tilgang til nye fortellinger om byen. Det er så mye liv i disse bildene, alt er fanget inn på en så nær måte. Vi håper at vi også med tiden kan lage en fotoutstilling, sier Sandvik.

En guttegjeng på Enerhaugen på 1950-tallet.
Gjengen på Enerhaugen på 1950-tallet. (Foto: Sigurd Johansen)

Husene dømt fra starten

 At Enerhaugen skulle rives, ble besluttet av et enstemmig bystyre, men mot én stemme i formannskapet. At små, trekkfulle plankebygg, mange av dem uten innlagt vann og toalett, skulle vernes, var en fremmed tanke i bolignødens tid. OBOS bygde høyblokker med byens beste utsikt og som har glidd inn i byhistorien på sin egen måte, selv om de nok alltid blir vurdert mot småhusene som forsvant.

Sigurd Johansen mener det var riktig å rive trehusene. Da familien på fem flyttet til en toroms på Carl Berner med innlagt vann og bad som erstatning for plankehuset, opplevde familien et formidabelt løft i boligstandard. Særlig fikk mødrene et enklere liv.

– Husene på Enerhaugen var bygget i materialer som ikke tålte tidens tann. De var dømt fra starten. Men at de på død og liv skulle bygge så store hus der? OBOS kunne godt gjort noe annet, sier Sigurd Johansen. 

Kent Johansen har flyttet tilbake til Enerhaugen, og bor nå i en av høyblokkene, meter over barndommens Langleiken.

– Det er fint der, men det er bare et helt annet sted enn det var, sier han.

En guttegjeng på Enerhaugen på 1950-tallet
–Trappa i Smedgata var møteplassen vår om ettermiddagene, særlig da vi ble litt eldre, forteller Sigurd Johansen. 
(Foto: Sigurd Johansen)

– Vi var som alle andre

Familiene på Enerhaugen var vanlige familier i femtitallets Oslo. Det forteller både Turid, Kent og Sigurd. Alle fedrene var i jobb, og flere av mødrene hadde ekstrajobber ved siden av å være husmødre. Ungene fikk nye klær til 17. mai og jul, de gikk på fotballtrening, danseskole, turning og søndagsskole.

– Vi var helt vanlige. Vi hadde ski og skøyter, vi hadde alt, sier Sigurd.
– Men jeg husker at vi var på besøk hos folk i gårdene nede på Grünerløkka, og at vi syntes det var så stusselig og trist der nede. Det var slum. Tilbake på Enerhaugen kunne vi puste, forteller han.

Ett av Turid Røislands fineste barndomsminner fra oppveksten kommer når hun lar blikket gli over Sigurds bilder av Langleikens plankevegger og lave hustak.

– Jeg husker en julaften, jeg tror jeg var fem. Jeg hadde fått en sportsdukkevogn i gave, og så ville jeg over til Sigurd, Kent og Roger for å vise den fram. Jeg husker at jeg gikk ut med dukkevogna. Jeg så lysene fra Grønland kirke, og jeg var helt alene ute, men jeg var ikke redd. Det var så fredfylt. Og pappa trengte ikke å følge meg over, for det var helt trygt for ei jente på fem år å gå ute på Enerhaugen.

Tekst: Tyra T. Tronstad
tyra.tronstad@obos.no

Tekst og bilder stod på trykk i OBOS-bladet nr. 7 2017.