Hopp til innholdet

Lille musling

En gang fant jeg en stol i veikanten. Jeg tok den med hjem, og i atten år var den bare en vanlig stol. Helt til den plutselig ikke var det lenger.

OBOS-BLADET nr 8 2018
Tekst: Tyra T. Tronstad
Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen og Jørn Lang. 

 

En gang for lenge siden fant jeg en stol i veikanten.

Den hadde buede armlener i tre, var trukket i rødt ullstoff og stod ensom og forlatt ved siden av en søppelkontainer på Lambertseter. Det skulle til å regne, så jeg tok en rask beslutning: Jeg løftet opp stolen og slepte den med meg opp alle de fire etasjene hjem. Så ble stolen brukt på hardeste barnefamilievis i de atten årene som kom.

Stolen var en lav lenestol med femtitallspreg og en merkelig rund fasong. Det var som om den ville folde seg rundt det mennesket som prøvde å sitte i den. Kattene elsket den så høyt at vi begynte å kalle den kattestolen, og av flere grunner enn liggekomforten: All verdens klorebrett ble utkonkurrert av stolfunnet fra Lambertseter. Det gamle ulltrekket ga visst perfekt mostand for klør. Da setetrekket ble for oppklort, la vi en gammel skinnfell over. Den rufsete stolryggen lot vi vende inn mot veggen. Hvis stolen ikke var full av katter, var den full av brettetøy eller skolebøker og av og til også av folk, hvis vi hadde rydda.

I vår, atten år etter stolfunnet, skjedde sånt som bare skjer med andre. Jeg kom over en avisartikkel med tittelen "Du kan ha en skjult skatt på loftet", og slike saker har jeg lest mange ganger før. De handler som regel om noen i utlandet som finner en kinesisk vase i en eske på loftet, selger den for 50 millioner euro, sier opp jobben og kjøper hus i Florida. Men denne saken hadde et bilde av en stol som lignet vår. Eller, som jeg nå lærte at den var: Et verdensberømt skandinavisk designmøbel, ettertraktet av interiørinteresserte og samlere over hele verden.

Seriøst?

Jeg googlet meg fram til at en stol helt lik den jeg hadde dratt med inn fra gata, som kattene våre hadde klort opp og som barna jevnlig hadde tømt kakao med krem i, hadde blitt solgt på auksjon i Danmark for over seks hundre tusen danske kroner.

Møt mitt nye bekjentskap: Muslingstolen. 

Gråpus og Sara i stolen de elsket. Foto: Jørn Lang.

Muslingstolen ble tegnet av danske Philip Arctander i 1944. Han drev ikke egentlig med møbeldesign, men var arkitekt og drev med sosial boligbygging. Muslingstolen ble etterhvert produsert på lisens hos møbelfabrikker i både Norge og Sverige og etter hvert var den slett ingen sjeldenhet i norske stuer. Så gikk tiårene, og stolene ble umoderne og etter hvert retro. De fant veien til loppemarkeder og bruktbutikker der de kostet maks et par hundrelapper. Eller noen satte dem bare fra seg ute, vekk med det gamle skrotet.

Helt til et par muslingstoler plutselig gikk under hammeren for ufattelige 146 500 britiske pund på en auksjon i London for noen år siden. Da var hypen i gang, men det ser ikke ut til at noen egentlig har klart for seg hvorfor det ble slik.

– Det er vel ingen som helt sikkert vet hvorfor akkurat muslingstolen tok av – var det tolv rike arabere på sjampanjefylla i London, eller var det en eksentrisk japansk filmprodusent med god smak som for enhver pris måtte ha disse stolene? Hvem vet, sier Bjørn-Kowalski Hansen, mannen som en dag i juni kom hjem til meg for å kjøpe stolen.

Bjørn-Kowalski Hansen er billedkunstner, men er også svært godt informert når det kommer til skandinaviske møbler. Ved siden av å drive et lite forlag med fokus på norsk design, sper han på sin ellers litt smale kunstnerøkonomi ved å finne sjeldne og spennende gamle møbler for venner og andre designinteresserte.

Han kunne fortelle meg at den villeste epoken for stolene var over og at de ikke lenger gikk for fantasipriser. Det hadde muligens vært snakk om en stolboble. Men stolen var fortsatt svært populær og han ville gjerne kjøpe den. Han fortalte meg om omsetningskjeden han var en del av: Det gikk mot videresalg på videresalg før transport til USA, der stolen ville bli strippet for det gamle ullstoffet og utstyrt med saueskinn og skinnknapper og solgt på fancymarkedet for rundt hundre tusen kroner eller der omkring.

Men fortsatt trodde jeg at dette gjaldt andre folk, andre stoler. At stolen min var helt nedslitt, kunne hvem som helst se. Kakaokopper, hårballer, knekkebrød og katteklør gjør sitt, og det finnes et punkt der det ekte og opprinnelige går over i skrot.

Fort fra Bjørn:

«Nei, nei! Stolen bør gjerne være så stygg som mulig! Så lenge den ikke er knekt!»

«Så det at kattene våre har klort opp stolen, er bare bra?»

«Det er det beste som kunne ha skjedd!»

Å, merkelige verden. For da muslingstolen begynte å gå for store summer på auksjon i 2013, ble stolen kopiert både i øst og vest. Med disse kopiene ble folk lurt trill rundt. Så det at en muslingstol er slitt og trekket oppklort, fungerer som en garanti for at den er autentisk. Den er rett og slett et tryggere kjøp. Så takk til dere, Gråpus og Sara. Dere er noe av grunnen til at jeg ble 26 000 kroner rikere den kvelden.

Katalogbilde av muslingstolen, slik den på nøkternt vis ble markedsført på femtitallet.

Var det tolv rike arabere på sjampanjefylla i London, eller var det en eksentrisk japansk filmprodusent med god smak som for enhver pris måtte ha disse stolene? Hvem vet?

Bjørn-Kowalski Hansen, kunstner og samler

Min nærkontakt med den internasjonale interiør- og antikvitetsindustrien fikk sin avslutning da Bjørn-Kowalski Hansen kjørte avgårde med muslingstolen. Nå skulle den leve videre i mer stilbevisste omgivelser.

«Gratulerer med muslingstipend», sa mannen min, og det var bare å ta ham på ordet. Jeg tok bokstavelig talt pengene og løp; jeg kjøpte umiddelbart flybilletter til England og ikke lenge etter satt jeg på et pensjonat i knøttlille Sheepwash og fikk fred og ro til å skrive videre på en bok.

Jeg antar at Bjørn nå er på jakt etter nye muslingstoler som skal havne hos stilbevisste og rike mennesker hekta på Scandinavian mid-century. På hver vår måte lot vi pengene fra stolen gå inn i en helt annen økonomi.

Hva jeg hadde lært? At klisjeen om at noe bare er verdt det noen er villige til å betale for det, er sann. Og at en sliten, men ekte muslingstol er mye mer verdt enn en helt lik stol som er nyprodusert, men at det bare er idéen om det opprinnelige som er viktig. For selv den ekte muslingstolen blir dyrest når den er trukket om til noe den aldri var.

Gratulerer med muslingstipend!

Ektemann

Philip Arctander, arkitekt og forskningsleder ved den danske stats byggforskningsinstitutt, muslingstolens far, hva ville du tenkt om alt dette?

Jeg fant et par nyomtrukne muslingstoler på Instagram noen måneder senere. Hvitt saueskinn, så klart.

This pair is now heading to Texas #clamchairs #arctanderchair, stod det.

Need … want … desire …, kommenterte en annen.

Hei, lille muslingstol fra Lambertseter, som jeg tok inn fra regnet den gangen. Lykke til i Amerika. Det var fint så lenge det varte. Jeg elsket deg mest fordi du var så god med kattene våre og ga dem verdens beste, runde form å sove sin kattesøvn i.

I mine øyne vil du alltid først og fremst være kattestolen.

 

tyra.tronstad@obos.no

Muslingstolen. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen.