Hopp til innholdet

Småbyenes kamp med seg selv

Norske politikere har utviklet en idé om at store og små samfunninstitusjoner bør ligge mellom byer og ikke i byer. Det er en dårlig idé, og aldri har den vært mer populær, mener Erling Dokk Holm.

Tekst: Erling Dokk Holm
Kronikk i OBOS-bladet nr 9, 2017.

 

Styret i Sykehuset Innlandet kunngjorde 20. oktober i år at de hadde gått inn for å legge et nytt sjukehus ved Moelv. Styreleder Anne Enger gråt en skvett da hun møtte pressen. ”Jeg blir så lett rørt” sa hun og argumenterte så med å si at: ”Innlandet har et helt spesielt særpreg. Hvis vi legger sykehuset ett sted, vil det stedet vokse på bekostning av de andre. Men hvis vi legger det ved Mjøsa, kan dette bli et nav for hele Innlandet”.

Tar vi en titt på kartet kan jo denne typen tenkning se fornuftig ut. Da er det lett å tenke at Moelv er et godt valg. Det ligger jo nesten midt i mellom alt og alle. Midt mellom Gjøvik, Lillehammer, Hamar og Elverum.

På Lillehammer og Gjøvik bor det noe rundt 20 000 mennesker, på Hamar bor et noen flere, og kanskje vipper byen 30000 om noen år. I tillegg har vi Elverum på 15000 innbyggere, Brumunddal på noe rundt 10000 innbyggere og Moelv på 4500.

illu 4 portrett ollanskiErling Dokk Holm. Illustrasjon: Ollanski. 

Men dessverre er det et dårlig valg. Hvis man skulle lagt en matematisk korrekt plassering ut fra hvor befolkningstyngdepunktet er, så hadde sykehuset blitt liggende ganske så nærme Hamar. Så hvorfor gråt Anne Enger? Hun gråt fordi hun var så steike glad for å gå inn i den tradisjonen norske politikere har perfeksjonert; de har tenkt at store offentlige arbeidsplasser ikke først og fremst er til for at samfunnet skal bli bedre, men heller representerer goder som skal fordeles.

Legger du en offentlig arbeidsplass med mange tusen ansatte og med et byggeprosjekt til åtte milliarder kroner bynært, er det åpenbart at du får større og bedre ringvirkninger enn om du plasserer det ved regionens minste sted. Men det kan vi jo gi beng i, vi kan jo legge det til det minste stedet.

For da oppretter vi en form for rettferdighet. ”De siste skal bli de første”, eventuelt ”de minste skal få det beste”.

illu 2 ollanskiAnne Enger hadde ikke gått inn for dette alternativet hvis hun ikke visste at det var lett å finne støtte for. Hun følger bare opp en lang tradisjon. Stortingsbenken fra Oppland og Hedmark – de berørte fylkene – liker også en slik lokalisering.

Men denne gangen så har ordførerne i Gjøvik, Lillehammer, Hamar og Elverum ikke spilt på lag. De har skjønner hvor mye dette vil betyr i framtiden og derfor har de sagt: Samme hvor sykehuset legges, bare det blir i en ordentlig by!

Barn kan ofte ha denne logikken; hvis det ikke er like mye brus i hvert glass, kan det heller være!

Erling Dokk Holm

Men Hamar har sin egen verkebyll. Byen er så velsignet at den får nytt raskt dobbeltspor, noe som vil korte ned reisetiden til Oslo til omlag en time. Det åpenbart fornuftige er å utvide dagens jernbanestasjon, den ligger i det historiske sentrum og en slik plassering vil styrke byen radikalt.

Bane Nor, fylkeskommunen, transportforskerne og de fleste som ikke bor i Hamar, mener det er et godt valg.

Men dessverre så vil den nye skinnegangen også gjøre noe ugagn. Den vil gå inn i en kulvert etter stasjonen og den vil ha form av en voll mellom byen og Mjøsa, og stjele noe utsikt. Da dette gikk opp for folk og politikere så tok det ikke lang tid for kommunestyret samlet seg om å legge jernbanestasjonen ved Vikingskipet, øst for byen.

Det er 20 minutters gåtur utenfor sentrum, og umusikalsk på alle vis. Byen vil få to konkurrerende sentrum, og det er ikke Hamar stor nok til.

Den lokale debatten var veldig hard. De som fortsatt mente at sentrumsalternativet var best møtte ikke bare saklig uenighet, men ble moralsk diskreditert. Debatten bar ellers preg av at de som vil ha toget ut av sentrum, argumenterte for at dette er et valg uten noen negative konsekvenser. Det er helt greit å ville beholde utsikten Hamar har i dag, men det har noen kostnader. Å late som om de ikke eksisterer er en ganske spesiell form for virkelighetsfornektelse.

Et annet, lite problem er at Lillehammer må vinke farvel til dobbeltspor om alternativet med Vikingskipet blir valgt. Det blir vanskelig å føre toget videre om det skal legges østenfor og utenfor sentrum. Der ligger det jorder, og jordvernet er sterkt på Hedmarken. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil fatte et endelig vedtak i saken, en eller annen gang i løpet av 2017. Man kan bare frykte hva de lander på.

Disse to sakene fra Mjøsdistriktene er ikke unike. De er representative og de reflekterer også en særegen type norsk politisk logikk. Over hele landet er det slike saker. Det kan være plasseringen av en skole i en liten kommune. Det kan være lokaliseringen av et idrettsanlegg, eller hvor avkjøringen fra en hovedvei skal legges.

Når oppstod så dette lokaliseringssyndromet? Kanskje på 1960-tallet? Da oppfant politikerne distriktspolitikken. Selv om den distriktspolitikken har hatt mange gode effekter, så har den også noen innebygde absurditeter.

Den er basert på en tro på at offentlig tiltak på steder der svært få vil bo, er en garanti for utkantens fortsatte ve og vel. Når man fortsetter å investere i steder med få folk i stedet for de regionale lokomotivene, så svekkes hele regionen, og på sikt også de småstedene man trodde man skulle hjelpe.

Man kan bare se hvor mange av det som engang het Distriktshøyskoler i dag ligger. Nå er de nesten alle blitt fusjonert inn i et universitet, men selve lokaliseringen er fortsatt den samme. I Bodø må du 8 kilometer utenfor sentrum for å finne Universitetet. Eller Bakkenteigen, midt mellom Tønsberg og Horten. Bare 9 km til hver by. Perfekt for studenter som jo alle har bil og som mest av alt trenger å være fjernt fra byliv og sosiale tilbud.

Eller hva med Nesna? Et vakkert sted med 1900 innbyggere, bare 70 km fra Mo i Rana.

 

I stedet for å gjøre noe med de store problemene - fattigdom, utenforskap og manglende utdanningskvalitet - har vi valgt å fokusere ensidig på hvor institusjonene ligger.

Erling Dokk Holm

Ved å fordele offentlig sektors attraktive investeringer kan man lage borgerfred, men borgerfreden er basert på at det å ikke få et gode er bedre enn at andre får det samme gode. Barn kan ofte ha denne logikken; hvis det ikke er like mye brus i hvert glass, kan det heller være!

I et land der den protestantiske etikken sitter impregnert i mennesket, der evnen til å legge bånd på seg er velutviklet, der å eie mye sees som et uttrykk for synden, da kan man alltid finne trøst i at heller ikke naboen får et gode. 

Det er rart. Alle snakker om at vi er et kunnskapssamfunn. Ja, vi er det. Også. Men ikke bare. Vi er også et rikt samfunn som på noen felt har sporet fullstendig av. Vi er blitt syklig opptatt av rettferdighet på de helt gale områdene.

I stedet for å gjøre noe med de store problemene – fattigdom, utenforskap og manglede utdanningskvalitet – har vi valgt å fokusere ensidig på hvor institusjoner ligger. Som om det løser noe annet enn en lokal politisk situasjon.

Erling Dokk Holm har doktorgrad fra Arkitekt- og designhøyskolen og har arbeidet og publisert på områder som forbrukersososiologi, politisk teori, byplanlegging og arkitektur.

Kronikken står på trykk i OBOS-bladet nr 9 2017, i et temanummer om byutvikling. Illustrasjon: Ollanski. 

Bla i hele utgaven i PDF her.(Lenke ut)