Hopp til innholdet

Da Kværnerbyen ble et sted

For femten år siden hadde ingen hørt om Kværnerbyen. De som bygget bydelen, måtte også bygge opp en følelse av at Kværnerbyen var et sted. Hvordan gjør man det?

Tekst: Tyra T. Tronstad
Foto: Lars Petter Pettersen

I april 2006 kjørte 31 biler omkring i Oslo sentrum med tekst på bildørene:

"Denne bilen skal stå i min nye garasje under den nye leiligheten min som bygges i den nye bydelen midt i Oslo."

Noen år før nordmenn fant veien til sosiale medier, før store data hadde blitt grunntonen i all markedsføring og mens plakater og avisannonser fortsatt var måten å nå fram med et kommersielt budskap på, skulle disse bilene gjøre Oslofolk oppmerksomme på hva som skulle bli til i Lodalen: En helt ny bydel.

For hvem flytter til et område de aldri har hørt om? Hvordan bygger man opp forestillingen om at et sted finnes, før det finnes?

Bydelen hadde arbeidstittelen Qværnerbyen. Reklamekampanjen spilte på det ukjente, og bilene - eller moveboards, som de het på reklamespråket - kjørte rundt i bygatene i dagevis. Med nostalgisk løkkeskrift skulle det bygges bro mellom fortida og framtida.

Turbinen borettslag, Kværnerbyens aller første borettslag, sto ferdig i 2008

Fra stålturbiner til boliger

Dette er nå fjorten år siden. I dag er det litt over 1600 boliger i Kværnerbyen. Det bor over tre tusen mennesker der, og de aller siste OBOS-boligene blir ferdigstilt i disse dager. De står på koordinatene til fabrikken som blant annet produserte stålturbiner til norske vannkraftverk. I 2005 var området kjent som en bråkete industriarbeidsplass, ikke et sted du kjøper deg en bolig.

OBOS hadde ikke gått løs på et så stort transformasjonsprosjekt siden jordbruksland i Aker ble bygget ut til drabantbyer. Og i risikostyringens navn måtte en god del boliger være solgt før spaden ble satt i jorda.

Men - selge boliger et sted ingen har bodd, ingen har vært, ikke engang hørt om, hvordan gjør man det? 

Den første reklamekampanjen prøvde å se framover: 

«En kopp kaffe på en kafe som er så moderne at den ennå ikke har åpnet i et hus som ennå ikke er bygget i en gate uten navn ved et torg som ikke finnes i en helt ny bydel midt i Oslo.»

Kværnertrappa, mellom Kværnerbyen terasse boligsameie (2016) og Kværnerlia borettslag (2017)

Reklamekampanjen virket. Da Turbinen borettslag ble lagt ut for salg i mai 2006, kom det så mange at det var nødvendig med to saler. I OBOS trakk mange et lettet sukk, for når de første av nesten to tusen boliger skal selges, kan det bli dyrt med en dårlig start.

Et halvt år etter salgsmøtet, i januar 2007, startet rivingen av de gamle fabrikkbyggene. De første kjøperne bestilte det første flyttelasset til ingenmannsland. Men Kværnerbyen var fortsatt et sted som bare fantes i fremtiden. Det var et sted for industrihistorie og ikke et sted der noen hadde bodd.

De 31 bilene kunne ikke kjøre rundt med løkkeskrift hele tiden. Planene for markedsføring av de neste byggetrinnene var omfattende. Men jobben som reklamebiler, annonser og plakater skulle gjøre for å skape en bydel i folks hoder, var bare en del av det som måtte til. I selve byggeprosjektet foregikk det også et annet arbeid som skulle danne forbilde for mange av boligprosjektene til OBOS i årene som kom.

Byggegjerder ble kulturprogram

«Det startet egentlig med byggegjerdene», sier den nå pensjonerte arkitekten Per Andersen, som brukte sine siste femten år i OBOS på nettopp arbeidet med å etablere Kværnerbyen som bydel – ikke bare fysisk, men som sted i folks hoder og hjerter.

Han viser til gjerdene som skulle beskytte de nye beboerne i Turbinen borettslag mot anleggsarbeidet som foregikk på alle kanter omkring dem.

I samarbeid med lærere og elever fra Jordal skole, ble gjerdene dekorert med figurer fra den gamle industriepoken. Det var undervisning, kulturhistorie og etablering av naboskap med en av lokalskolene i ett og samme prosjekt. Det skulle etter hvert bli mange prosjekter i slekt med dette: et samarbeid med lokale krefter, der hovedmålet var å skape aktiviteter og engasjement i samarbeid med menneskene i lokalmiljøet.

Arrangementene fikk etter hvert samlebetegnelsen «Kulturprogrammet for Kværnerbyen.» Arkitekt Per Andersen var både tradisjonell prosjektleder i byggeprosjektene og høyst utradisjonell prosjektleder for alt fra barneskirenn til kunstutstillinger, byggegjerde-dekor og lysshow.

Skirenn og julegrantenning

Det virker selvsagt i dag, men var ikke selvsagt i 2007, da den mer tradisjonelle markedsføringen fikk mest oppmerksomhet. Arrangementene som ble innlemmet i Kulturprogrammet kostet lite og ble bevilget i en pott fra år til år. Det ble arrangert sankthansfeiring, julegrantenning, juleverksteder, opplesninger, konserter, skirenn mellom blokkene og teaterforestillinger.

Etter hvert ble det gamle fyrhuset ved Kværnerdammen rustet opp til et felleshus der det gikk an å ha arrangementer. Leie av lokalene var gratis, mot at arrangementene skulle være åpne for alle. Samtidig sørget visningssenteret for å være åpent.

De nye beboerne i Kværnerbyen sluttet opp om arrangementene hvis de følte at det passet for dem. Men undersøkelser viste at arrangementene var viktige også for de som satt hjemme.

Effekten ble tydelig over tid. Hvis de nye innbyggerne opplevde at dette var et godt sted å bo, og at det faktisk skjedde noe der, og at det var liv mellom husene, var det med på å skape følelsen av sted.

Dette kan ingen reklamekampanjer egentlig skape. Men et skirenn for barn eller en julegrantenning kan. På det skirennet eller i bresjen for julegrantenningen stod Per Andersen eller kollegene hans. Å være speaker på minihopprenn ble en del av stillingsbeskrivelsen. 

Testpiloten som lever videre 

Da den første boligen ble lagt ut for salg i Kværnerbyen, hadde nordmenn ennå ikke tatt i bruk Facebook og sosiale medier. Alle annonser ble først og fremst kjørt i de store avisene, der de rettet seg mot alle slags typer boligkjøpere.

I dag kjøper boligbyggere som OBOS seg tilgang til målgruppene ved hjelp av algoritmer, og markedsføring er mye mer målrettet. Samtidig har prosjektledere og boligutviklere tatt tenkningen fra Kulturprogrammet i Kværnerbyen videre.

I dag lurer ingen på om man skal bruke ressurser på å skape aktiviteter i de nyetablerte nabolagene, spesielt der det bygges mange boliger.

Ved det nye boligprosjektet på Vollebekk har gründere og småbedrifter innen gjenbruk, reparasjon og grønne løsninger etablert seg med støtte fra boligutviklerne OBOS og Aspelin Ramm.  På Fornebu ligger møteplassen Punkt midt i alt det nye, rett ved visningssenteret, og er en testpilot som skal finne ut hva slags sosial infrastruktur området trenger.

Sist ankommet er bybonde Andreas Capjon, som driver andelshagebruk i samarbeid med OBOS og Felleskjøpet. Det er ikke det samme som det som skjedde i Kværnerbyens kulturprogram. Men slektskapet er tydelig.

Boligene i Kværnerbyen er ferdigstilt, men det bygges fortsatt næringseiendom i området

Arbeidet med å etablere et nytt sted er et arbeid på kryss og tvers av alle fagområder. Oppgaven er ikke klart definert, og den varierer fra sted til sted. Men den er alltid koblet tett til forestillingene om hva som er en god by.

I Kværnerbyens barndom var det den sosiale infrastrukturen som skulle bygges ved hjelp av kulturarrangementer. Det er viktig på Fornebu og Vollebekk også, men nå er det grønne enda viktigere enn i 2006. I 2019 kan det gode bylivet like gjerne beskrives som et liv med jord på hendene eller som et sted med tilgang til felles sykkelverksted.

Smør som stedsutvikler

Snart er den siste boligen i Kværnerbyen bygget. Det som var en nedlagt fabrikk, så ei øde slette belagt med rivestøv, er nå en bydel med over tre tusen mennesker som selv skal forme veien videre.

Prosjektutviklerne pakker sammen og tar med seg erfaringene til neste sted. Men alle de små og store oppleggene som preget Kværnerbyens barndom, er fortsatt morsomme å se tilbake på. 

For eksempel da Norge røyk på en smørkrise i 2011.

Smørmangelen var prekær, og det nærmet seg jul. I Kværnerbyen var oppgaven den samme som siden starten: Hvordan får vi folk hit? Hvordan lokker vi dem inn i våre gater, hvordan viser vi byen at dette stedet finnes?

Svaret ble smør.

Den som dukket opp i Kværnerbyen, kunne få et halvt kilo smør gratis – og attpå til et gratis juletre, ferdig pyntet av barn fra Kværnerbyen barnehage.

Er det markedsføring, byutvikling eller noe annet? Kanskje er det alt sammen. Noen ganger bygges byen av betong, glass og brostein, andre ganger av julegrantenninger, trombonekonserter - og smør.

Teksten stod på trykk i OBOS-bladet nr. 9 2019. 

 

Les mer om Kværnerbyen  

 

Dette er Kværnerbyen

Bydel i Gamle Oslo med ca. 1600 boliger
Bygget på tomta til gamle Kværner Brug
Nå bor det litt over 3000 mennesker her