Hopp til innholdet

Bydelen som overlevde

De Bijlmer i Amsterdam skulle bli den perfekte by. I stedet ble den en ruin. Men nå har bydelen reist seg igjen.

Tekst: Tyra T. Tronstad
Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen

Det er søndag 4 oktober 1992. Klokka er litt over halv sju om kvelden. Da kapteinen på El Al 1862 henvender seg til flytårnet på Schiphol utenfor Amsterdam, vet han kanskje ikke at håpet er ute. Eller? På opptaket av hans siste samtale i livet, forteller han at tre av fire motorer på hans Boeng 747 ikke virker og at han må nødlande øyeblikkelig.

Going down, going down, sier han før det blir stille.

El Al 1862 styrter ned i en boligblokk i drabantbyen De Bijlmer. Mange av de som dør er hjemme og lager middag da flyet faller ned fra himmelen. 43 mennesker omkommer, men tallet har aldri vært sikkert. I tillegg kommer alle de skadde. Det er en katastrofe.

Dette er likevel ikke en fortelling om en flyulykke, men om en bydel. Bijlmermeer, eller De Bijlmer som den nå kalles, ligger 20 minutter sørøst for Amsterdam sentrum. Som ny bestod den av enorme høyblokker, reist i betong og lansert som boligproblemenes løsning - før den langsomt gikk under i en spiral av forslumming og vanstyre.

Da et fly styrtet rett ned i den, var elendigheten total. Men bydelen har reist seg igjen. I 2018 fylte den 50. 

To av De Bijlmers blokker er borte - området er nå en park med et vakkert minnesmerke over alle de omkomne i flylulykken i 1992.

På tvers av boligidealet

– Det er egentlig veldig u-nederlandsk med høyblokker i det hele tatt. Det nederlandske boligidealet er det vesle huset med hage, helst nært naturen og vannet. 

Det sier den nederlandske forfatteren Daan Dekker.

I 2016 ga han ut biografien «De betonnen droom» - betongdrømmen, om byutvikleren Sigfried Nassuth (1922-2005), som viet hele sin karriere til å realisere Bijlmermeer. Et modernistisk gigantprosjekt med hjem for hundre tusen mennesker. Leieboliger bygget med offentlige midler, et idealsamfunn omringet av natur og vann.

Gud skapte verden, men nederlenderne skapte Nederland, pleier nederlenderne å si om seg selv.

Men da er det ofte gresskledde diker og oppdemte landbruksområder de tenker på, og ikke høyblokker i betong. 

Daan Dekker er forfatteren bak biografien "De betonnen droom" - betongdrømmen - om byutvikleren Sigfried Nassuth, som planla bydelen Bijlmermeer.

Det er egentlig veldig u-nederlandsk med høyblokker i det hele tatt.

Daan Dekker, forfatter

Boligbyggingens Nye Testamente

«En overmåte vågal plan», stod det å lese i en nederlandsk avis da planen for Bijlmermeer ble offentliggjort tidlig på 60-tallet. «Et tidsskille i byutviklingen», stod det å lese i en annen.

Byutvikleren Sigfried Nassuth var inspirert av den franske arkitekten Le Corbusier og hans prinsipper for byutvikling: En rasjonell og gjennomtenkt bystruktur der alt til syvende og sist handlet om funksjon. Høyblokker bygget i sekskantete former, alle med praktiske og romslige leieleiligheter, reist i betong ved hjelp av moderne byggteknikk. Gangveier over bakken slik at man kunne gå tørrskodd til enorme garasjer. Store parkområder og lys og luft mellom husene. Trafikken atskilt fra menneskenes friområder, og med fellesrom for fritidsaktiviteter; sport, organisasjonsliv, hobbyer og samvær.

De Bijlmermeer var en framtidsby, et sted der ingen måtte gå lenger enn fem hundre meter til t-banen, et sted der alle kunne stå på balkongen og høre nattergalen synge.

Da det første nøye utvalgte ekteparet satte nøkkelen i døra til sin bolig i Bijlmermeer i 1968, kom de på riksdekkende TV. Borgermesteren gratulerte. Bijlmermeer var boligbyggingens Nye Testamente, ifølge en av Amsterdams topp-politikere.

– Da jeg leste meg opp på bydelens historie, så jeg hvor nøye planlagt alt var. Hvor optimistiske de var, de som skapte dette området, og hvor stor tro Sigfried Nassuth og de andre arkitektene hadde på hva byutvikling kunne være, sier Dekker.

Gode boliger i den perfekt regulerte by. Det var hovedtanken bak drabantbyen De Bijlmer. Foto: Amsterdam Stadsarchief.

Fra framtidsby til slum

De Bijlmer er den nederlandske storesøstra til steder som Romsås og Ammerud. Formet etter de samme ambisiøse og idealistiske planene, bygget ved hjelp av den samme teknologien.

Men mens Ammerudblokkene står på byantikvarens gule liste og mens Romsås er pusset opp fra topp til tå, er det bare en del av 60-tallsbebyggelsen i De Bijlmer som fortsatt finnes. For etter bare noen tiår ble De Bijlmer erklært for å være Nederlands verste slum.

Den ble en no-go-sone som alle flyktet fra hvis de overhodet hadde muligheten, et sted som lenge ble assosiert med feilslått politikk, forsømmelser og sosiale problemer. Så ble blokk for blokk revet og erstattet med nyere, lavere bygg og til og med noen rekkehus. Ved vannet. Bare noen av Nassuths høyblokker er fortsatt en del av Amsterdams bysiluett.

Hva i all verden skjedde med idealsamfunnet i høyden, i betong?

Modell av en av De Bijlmers karakteristiske blokker og parkeringshuset ved siden av. Modellen står på Bijlmer Museum.

Fight or flight

– Det er ikke en blokk. Det er en vertikal landsby.

Det sier Henk van de Belt, 69 år. Alle som noensinne har involvert seg i De Bijlmers ve og vel, er på fornavn med ham. Han har bodd her i 40 år, har engasjert seg for nabolaget i 30 av dem og erklærer høyt og klart at han aldri skal bo noe annet sted.

– Jeg flyttet hit tidlig i 70-årene, da alt var nytt, forteller han, og har låst opp døra til ett av boligblokka Kikkensteins «kollektive rom», et lokale som kan leies gratis for møter eller fester.

– Vi som flyttet hit hadde følelsen av å være pionerer. Det var veldig spennende, men de første årene var jeg ikke så engasjert. Etter hvert så jeg hvordan hele området ble forslummet. Da ville jeg egentlig flytte, men det var for dyrt å finne noe annet, så jeg gikk inn i fight-or-flight-modus. Jeg valgte å engasjere meg for nabolaget mitt. Og det har jeg gjort siden, forteller han.  

Van de Belt kjenner godt til faktorene som slo beina under nabolaget for flere tiår siden. Han forteller gjerne, men det er ikke så lett å finne det entydige svaret på hva som gikk galt.

Var det den monotone og ensformige arkitekturen, den lite varierte sammensetningen av boliger? Eller var det at arkitektene ikke fikk gjennomslag for alle ideene sine? Var det hvor beboerne kom fra? Var det den ulykksalige pornofilmen herfra, som alle så? Var at det tok så lang tid å få ordentlige skoler, kirker og butikker? Var det heroinet, som plutselig kom flytende på 80-tallet? Var det parkeringshusene, som ble samlingsstedet for kriminelle? De manglende offentlige bevilgningene?

Én ting er Henk van de Belt tydelig på:

– Forslummingen her skyldtes delvis beslutninger som ble tatt av myndighetene. Jeg mener at vi ble sviktet. Og rivingen? Det var bittert.

Henk van de Belt oppe i høyden i blokka Kikkenstein, der han bor. – Jeg valgte å engasjere meg for nabolaget mitt. Jeg gikk inn i fight-or-flight-modus, forteller han.

Vi som flyttet hit hadde følelsen av å være pionerer.

Henk van de Belt, beboer og nabolagsaktivist

Bijlmerekspressen

 I De Bijlmer bor det folk fra hele verden. Men ett land utpeker seg med å ha preget området mer enn andre: Surinam. Da den tidligere nederlandske kolonien i Sør-Amerika ble en uavhengig stat i 1975, fikk innbyggerne valget: Ville de være innbyggere av Surinam eller Nederland?

Mange tenkte at det var nå eller aldri, og bare i 1974 valgte hele 40.000 mennesker fra Surinam å flytte til Nederland.  I den strenge samfunnsplanleggingens ånd, fantes det regler for hvor mange nyankomne fra Surinam som kunne flytte inn i ett enkelt boligområde.

Men folk ankom i tusenvis, mange uten å ha et sted å bo, og i det nybygde Bijlmermeer stod mange av leilighetene tomme. At de nyankomne ikke fikk flytte inn der bare på grunn av hvor de kom fra, ble av mange oppfattet som ren diskriminering. Men det fantes en løsning.

Nederlands høyesterett hadde erklært at det ikke var ulovlig for husløse å okkupere en bolig som stod tom. I et slikt juridisk vakuum, og med aksjonsgrupper til hjelp, ble en okkupert bolig i de Bijlmer en løsning for mange av de nyankomne.

Etter få år var nitti prosent av beboerne i høyblokka Gliphoeve i De Bijlmer fra Surinam, og flyruten fra Surinam til Amsterdam fikk kallenavnet «Bijlmerekspressen».

Langsomt farvel med Surinam

Det finnes mange historier om hvordan det var å leve i De Bijlmers surinamske blokk. Ifølge Daan Dekkers bok, var det et levende og intenst samfunn, preget av beboere som aldri hadde erfart å bo i en blokkleilighet før.

I Gliphoeve satt kyllingene klare til slakt på kjøkkenbenken, der var det musikk og tropisk fruktmarked i gangene, her fantes det prostitusjon og dop, men også frisørsalonger, naboskap og fellesskap, her kunne 20 mennesker sove på samme rom.

«Gliphoeve var et sted der jeg langsomt tok farvel med Surinam og rolig kunne venne meg til Nederland», forteller en beboer i Daan Dekkers bok.

Etter hvert ble De Bijlmer et sted for de som var nye i Nederland, og i utover 70– og 80-tallet kom mange også fra vestafrikanske land som Ghana og Nigeria. Mange slet med manglende jobb, dårlig økonomi og vanskelige levekår. Innbrudd og kriminalitet ble etter hvert en del av dagliglivet. De Bijlmer var blitt et sted for dem som ikke hadde alternativer.

At bydelen fikk et dårlig rykte gjorde at mange leiligheter ble stående tomme, og boligforeningene som hadde ansvaret for byggene, fikk enda mindre penger til vedlikehold. Spiralen nedover var i gang.

Det hjalp heller ikke på imaget at pornofilmen «Blue movie» ble spilt inn i en av blokkene. Fri sex på tvers av etasjene ble sett av millioner av nederlendere på kino i 1971. Men det var likevel et bestemt grep som etter manges mening skulle vise seg å bli spikeren i kista for De Bijlmer: Vedtaket i 1984 om å rydde opp i narkotikahandelen i Amsterdams indre by.

Bybondegården

– En gang fant jeg en liten kylling som var død. Jeg tror noen gravde den ned i blomsterbedet.

Det forteller Dajan på fem år, en gutt som er fast gjest på besøksgården Gliphoeve, oppkalt etter den tietasjes boligblokka ved siden av, som nå er pusset opp og har fått et nytt navn. Den litt runde grisen Fiona er direkte omgjengelig der hun rusler omkring mellom stallen og hovedhuset.

– Du må være veldig forsiktig hvis du skal være sammen med kaniner, for de liker ikke å bli løftet, sier Dajan strengt.

På besøksgården samles barn og unge til stell av dyr, her kan de gjøre lekser, her finnes det en matbank for de som sliter aller mest og her feires alle mulige høytider, alt i regi av bybonden Birgit Radelaar og kollegene hennes. Det blir en del feiringer, for barna i dette området har røtter i 180 forskjellige land.

 

Birgit Radelaar og Dajan på besøksgården Gliphoeve.

Men det er én fest som er festen over alle, forteller Radelaar. Og det er ikke den tradisjonelle, nederlandske feiringen av Sinterklaas, der den hvite biskopen ankommer med sine to svarte hjelpere 5. desember hvert år – en tradisjon som for øvrig ikke er ukomplisert i det multikulturelle Amsterdam sørøst.

Nei, det er Halloween som er hovedsaken her.

– Vi gjør det så rimelig vi kan. Papirremser i trærne, noen lykter jeg har kjøpt på tilbud og litt godteri til alle. Det blir alltid en kjempefest. Vi markerer jo selvsagt også jul, påske og ramadan. Men tenk på det: Halloween, det feirer jo absolutt alle, sier hun, og minner om det opplagte: I en bydel der beboerne har opprinnelse fra hele verden, er det verdt å bruke krefter på det som virkelig samler.

Den populære nabogrisen Fiona i De Bijlmer.

Vi markerer jo selvsagt også jul, påske og ramadan. Men tenk på det: Halloween, det feirer jo absolutt alle.

Birgit Radelaar, besøksgården Gliphoeve

Begeret fullt


I 2017 kom boken «Wees onzichtbar» av Murat Isik ut i Nederland; en prisbelønt oppvekstroman om livet sørøst i Amsterdam på 80- og 90-tallet. Den unge, tyriskfødte gutten Metin vokser opp i en av blokkene sammen med sin tyranniserende far. I blokka blir det mangfoldige, men også solidariske miljøet sakte, men sikkert ødelagt når narkomane og kriminelle stadig blir flere. Helt til det kjennes umulig å bli boende og familien flytter.

Metins nabo, herr Rolf, blir blokkas aller siste beboer før den rives, og han gir Metin mange forklaringer på hva som gikk galt i De Bijlmer.

Én hendelse står ut i herr Rolfs utlegning: 

 «… Men fryktelig dårlig gikk det først da borgermester Van Thijn bestemte seg for å renske ut all narkotika fra Amsterdam sentrum i 1984. Gjett to ganger hvor de narkomane dro. Det var junkier absolutt overalt, og her var det jo plass til dem. De Bijlmer var blitt et junkieparadis! Og da var begeret fullt.»

Den litterære beskrivelsen av De Bijlmer som paradis for narkomane og kriminelle, er hjerteskjærende. De Bijlmer overtok som byens rus-scene, de sosiale problemene eskalerte, stadig flere leiligheter ble stående tomme. 

Resultatet var forslumming som nærmest ble total. Så ble beslutningen tatt om at deler av De Bijlmer skulle rives og at mange av høyblokkene skulle erstattes lavere bygg, større variasjon og med en større andel boliger som kunne kjøpes, ikke leies.

Dermed måtte mange av Sigfried Nassuths betongkjemper jevnes med jorden. Beslutningen ble tatt sommeren 1992, men ble satt på vent.

For så styrtet et fly.

En ulykke som forandret blikket


Henk van de Belt tar oss med opp i åttende etasje i hjemblokka Kikkenstein. Han viser oss området der blokkene Kruitberg og Groenveen lå – nå; et nydelige parkområde med et minnemonument. Hit kommer folk hver dag for å minnes de som omkom da El Al 1862 styrtet her.

– Det ble helt kaos. Hvem hadde omkommet, hvem hadde klart seg? Og de overlevende var redde, for hadde jo blitt utsatt for en helt ukjent type forurensning. Det ser ut til at det har gått bra, men i etterkant av ulykken mistet mange beboere her tilliten til myndighetene, sier van de Belt.

Han har den siste tiden hatt behov for å holde avstand til temaet. Han er «katastrofe-sliten», sier han. Men vil gjerne understreke at ulykken forandret manges blikk på De Bijlmer.

– Fram til ulykken hadde journalistene bare skrevet om hvor ille det var her. Men etter flyulykken fikk området en annen type oppmerksomhet. Jeg tror media oppdaget at fantes mye spennende i dette området, med interessante folk som ikke kom fra det typisk nederlandske, og at arkitekturen også var spesiell, forteller han.

Noen år etter ulykken satte myndighetene i gang med den planlagte transformasjonen. Områdets «monotone karakter» skulle brytes opp, den strenge funksjonsdelingen like så. Fotballaget Ajax skulle få sin nye hjemmebane på et nytt stadion rett ved. Mange av blokkene måtte falle, en etter en.

– Som om det var blokkene i seg selv som var problemet, og ikke beboernes sosiale problemer. Utviklingen her ute hadde ikke noe med arkitekturen å gjøre, nå setter jo folk til og med pris på den. Men det var arkitekturen som fikk skylden, sier Henk van de Belt. 

En av De Bijlmers gjenlevende høyblokker - dekorert med navn på steder i verden hvor beboerne har sin opprinnelse.

I etterkant av ulykken mistet mange beboere her tilliten til myndighetene.

Henk van de Belt, beboer i De Bijlmer

Forstår rivingen


– Jeg må si at jeg forstår valget om å rive. Selv om det er trist, sier forfatteren Dan Dekker.

– Myndighetene hadde prøvd mange forskjellige ting før de gikk til det skrittet. Men det var rett og slett for mange boliger, og lite sosial kontroll. I lavere bygninger er det lettere for alle å ha oversikten. Jeg tror faktisk at rivingen og de nye boligområdene har vært bra for området. Men det kunne gått bra uten riving, også. Det vet vi ikke. Det er jo ironisk: Jeg er imot rivingen, men jeg ser jo at noe har fungert. Selv om det unike er borte. 

Han mener at den beste eksempelet på fornyingen av de Bijlmer ikke ligger i de nye, lave byggene der de gamle høyblokkene stod, men i en av de opprinnelige, i boligblokka Kleiburg. Den ble solgt for én euro til en utbygger, som igjen solgte boligene til boligkjøpere som «gjør det selv-boliger».

Fasaden er rehabilitert tilbake til det opprinnelige betong-uttrykket, og hele anlegget er nå bebodd av folk som har fått kjøpe en leilighet for en rimelig penge for å pusse den opp selv. Et prisbelønt og uhyre populært prosjekt som har trukket en ny type beboere til området. Ifølge Dekker er de "litt hvitere og har litt mer penger", men ut over det er prosjektet bebodd av alle slags folk. Amsterdam har et presset boligmarked, og rimelige boliger med utsikt mot det grønne er i ferd med å bli sjeldne.

Hvem det er som bor i resten av De Bijlmer nå?

– Alt mulig, sier Henk van de Belt. – Brexit-flyktninger, unge folk, pensjonister, utlendinger, studenter, kunstnere, arbeidsfolk, sier han, og legger til:

– For 20 år siden var dette område man flyttet til hvis man ikke hadde noe annet valg. Nå flytter folk hit fordi det er her de vil bo.

– Jeg mener at det som er igjen av det opprinnelige De Bijlmer bør bli fredet, sier Daan Dekker.

– Slik kan vi gi framtidige generasjoner innblikk i en annen måte å tenke om arkitektur og boligbygging på. Det er ingen som kan ta så store grep som dette lenger, bygge ut noe så kompromissløst.

En del av høyblokkene har måttet vike for lavere bygg. Det har gitt et område med større variasjon og flere typer boliger.

Det er ingen som kan ta så store grep som dette lenger, bygge ut noe så kompromissløst.

Daan Dekker, forfatter
Fra Heesterveld Creative Community, De Bijlmer, Amsterdam.

50-årsfesten

Det er tydelig De Bijlmer er i ferd med å gjenvinne sin tapte ære. 50-årsferingen markeres overalt. 2018 er pakket med kulturarrangementer, foredrag, byvandringer og utstillinger. 

En nokså ny De Bijlmer-beboer er sangeren Liloe Rix, 28, som flyttet hit da hun var ferdig med musikkutdanningen. Hun lette etter kolleger, utvikling, muligheter. Alt dette fant hun i kunstnerfellesskapet Heesterveld Creative Community, etablert i 2012 ut fra en idé om at kunstnerne kan bidra til å utvikle området videre.

Lavblokkene her ble bygget på 80-tallet, men var også forslummet og stod på rivelisten. 80-tallsbyggene ble «reddet» av finanskrisen i 2008, og fikk leve videre som kunstnerboliger. Med en femårig leiekontrakt på en ettroms, får Liloe Rix drahjelp til å utvikle seg videre som artist. I naboleilighetene bor møbelmakere, skuespillere, filmskapere, forfattere, radiofolk, tekstilkunstnere og musikere.

– I oppgangen der borte bor hiphoperne, forteller Liloe Rix.

– Men en en singer-songwriter hadde de ikke. Dermed kom jeg på audition, og måtte gjøre rede for hva jeg kunne bidra med i fellesskapet. Heldigvis fikk jeg plass. Jeg underviser på den lokale musikkskolen, spiller i band og synger i en akustisk duo. Da jeg flyttet hit, var det ikke særlig fint her, men nå er det i ferd med å forandre seg veldig. Det kommer kafeer og utesteder, og det er en veldig god utvikling. Jeg hører til et sted og er med på å skape noe. Jeg er så stolt av å få være med på det, sier hun.

Musikeren Liloe Rix i kunsterfellesskapet Hesterveld i De Bijlmer.

Det samme er Christopher Ogar, som vi møter utenfor det gamle blokkområdet Kleiburg. Han er i ferd med å trene inn noen golfslag. Onsdager og lørdager er han trener, men dette er ikke golf for babyboomere med vaffeljakke. Det er ungdommene fra høyblokkene rundt som får undervisning av Ogar, og de har blitt så flinke at det har blitt lagt merke til. Framtidens golfstjerner kommer fra De Bijlmer, uttalte en nederlandsk tv-journalist etter å ha kikket på Ogars golftimer på sportsbanen under t-baneskinnene.

Noen av ungdommene han har trent, har fått trene videre med andre klubber. Men det startet på sportsfeltet under t-banen, hos Chris, som han blir kalt av ungene her.

Golftreneren Christopher Ogar på idrettsplassen mellom blokkene.

Jeg hører til et sted og er med på å skape noe. Jeg er så stolt av å få være med på det.

Liloe Rix, musiker i Heesterveld Creative Community

Nattergalens by

Den politiske uroen i Vest-Afrika på 80-tallet, opprettelsen av den surinamske staten, en pornofilmsuksess, en bølge av husokkupasjoner, finanskriser, en heroinepidemi: Ingenting av dette var med i planen da Sigfried Nassuth lagde skissene til nattergalens by og boligproblemenes løsning. 

Men alt dette ble virkeligheten.

Det virker så tilforlatelig og trygt nå, selv om det ikke alltid stemmer. Amsterdams sørøstlige blokkområder er en del av en storby. Det finnes sosiale problemer, voldsepisoder, narkotikaen er ikke helt borte.

Men De Bijlmer er ikke lenger stedet alle flykter fra, er ikke lenger alle slummers mor. De Bijlmer har blitt et viktig stykke bolighistorie.

Med et moderne blikk er den multikulturelle salatbollen De Bijlmer like europeisk som de dukkeaktige småhusene blant kanalene i indre by. I Amsterdam zuidoost (sørøst) bor det alle slags folk. Kjente rappere, bestselgende forfattere, anerkjente kunstnere og fotballspillere kommer herfra. Hvis ghettojournalistikken fra noen tiår tilbake skulle dukke opp igjen, er det nok av motstemmer.

Den som ankommer Nederland med fly, kan se hvordan Nassuths høyblokker i Amsterdam sørøst - de få som er igjen - troner blant gress og vann. Sier du etter landingen i Amsterdam at du skal til nettopp De Bijlmer, har mange nederlendere i årevis reagert med en bekymret rynke, og kanskje spurt: Tør du? Bør du?

Det gjør de ikke lenger.

Teksten er en kortere versjon av teksten "Drømmen i betong" som stod i OBOS-bladet nr 9 2018. 

Korte fakta om De Bijlmer

Boligområde i Amsterdam, bygget på 1960- og 70-tallet, ledet av byplanlegger Sigfried Nassuth (1922-2005).
90 prosent av boligene var høyblokker bygget i en karakteristisk sekskant-struktur
31 boligblokker med 13 000 boliger for cirka 100 000 mennesker
Alle boligene var leieboliger, bygget og planlagt av Amsterdam kommune