Hopp til innholdet

Natten det spøkte i Kværnerbyen

Søndag 28. oktober ble både store og små skremt i Svartdalen under årets spøkelsesvandring.

Disen siger inn over Kværnerbyen og Svartdalen. Dypt i mørket lyder skrik og gråting, mens hjelpeløse sjeler er på jakt etter en form for frihet. De siste ni årene har spøkelsene i Svartdalen fått én natt i året hvor de kan bevege seg på jordens overflate. De døde går igjen, lik henger i trærne, hekser skjuler seg i tåken og fengslede, sinnsyke damer prøver å lokke inn barn med en klem. Bak de nå forvrengte og råtne ansiktene i skogen skjuler det seg en historie om sorg, smerte, sinne og håpløshet.

Kun for de modigste 

Modige barn og foreldre vandrer gjennom Svartdalen for å oppleve skrekken på nært hold. Hos noen er frykten tydelig synlig i øynene. Følelsen av at noen følger med på din minste bevegelse går ikke helt vekk. Det kryper oppover ryggen og frysningene kommer i bølger og varsler om faren som lusker. Selv de korteste etappene føles milelange og uoverkommelige. Når man endelig kommer ut av skogen og opp i Svartdalsparken blir man bare møtt av nye fryktinngytende syn, deriblant en gravplass med egen vokter.

– Pappa, det er skummelt, hører man en ung gutt si i folkemengden som skuer utover vokteren og de mange gravstøttene.

Det er en tung, mørk stemning over plassen. Vokteren går fram og tilbake mens han sleper spaden etter seg i jorden og stirrer intenst tilbake på massen foran seg. De tøffeste stiller ham spørsmål. «Hvem er du?», «hvor kommer du fra?» og «kan du dra?» er gjengangere. På sistnevnte svarer han i en dyp stemme.

– Hvem skal gravlegge de døde da, sier han med et skremmende blikk.

Går fra skrekk til samhold

Noen snur på hælen og går bestemt mot utgangen av parken. Det er nok av den tyngende frykten. Heldigvis letter stemningen seg med en gang man kommer ut. Veien ned til Kværnerbyen føles tryggere enn tidligere etapper og skrekken slipper mer og mer desto lenger inn man kommer.  Latteren henger løst i lufta og kostymekledde barn og voksne løper rundt med smil om munnen. Blant de utkledde finner vi Sven Harald og Panthea Maria Ytternes fra Bogerud som trivdes godt under spøkelsesvandringen.

– Det var kjempegøy, men det var også litt skummelt, sier far Sven Harald som ser minst like død ut som alle spøkelsene i Svartdalen.

– Det var en død mann i dress lenger opp i skogen som kom mot oss, det var nok det verste, forteller faren om turen.

Sven Harald og datteren er store tilhengere av Halloween og mener denne opplevelsen er en god forsmak.

– Vi pleier å ha en stor fest hjemme hvert år, sier dem og forteller at de også har vært på fest i Kværnerbyen i fobindelse med spøkelsesvandringen.

Det er tredje året på rad de er med og blir nok å se igjen på spøkelsenes 10-årsjubileum neste år.

Sven Harald og datteren Panthea Maria Ytternes trivdes godt under spøkelsesvandringen.

En fest for alle

Det er flere som har følt på feststemningen i Kværnerbyen med kake, pølser, brus og kaffe. Musikken er høy og folk danser utenfor fyrhuset. Andre sitter trollbundet foran flammemesterne og følger med på showet. De mange skumle spøkelsene fra Svartdalen har blitt der de er og de besøkende har lagt de hjemsøkte ansiktene bak seg. Den lille byen i byen har åpnet portene for alle og gir beboere og besøkere en trygg havn, vekk fra alt det som skjer i Svartdalen denne natten.

Til tross for denne ene fryktinngytende kvelden i året, er Kværnerbyen et ganske godt sted å bo. Det er et sted med mye historie, naturskjønne omgivelser og det meste man trenger i hverdagen, men aller mest er det et sted hvor man har et godt samhold, et åpent samfunn og et hjem for alle.

Se flere bilder fra spøkelsesvandringen: