Den store drabantbyundersøkelsen

Skrevet av Anne-Kristine Kronborg, arkitekturhistoriker i OBOS

På midten av 1970-tallet begynte et helt nytt bysamfunn å ta form på Furuset øverst i Groruddalen. Her skulle det bygges drabantby med blokker og rekkehus, senter med svømmehall, samfunnshus og butikker, T-bane, skoler, barnehager, sykehjem, legekontor, idrettsanlegg og kirke. Alt sammen omhyggelig plassert i terrenget, med store grøntarealer imellom. Da de første husene begynte å reise seg, hadde arbeidet pågått i mange år. Byutvikling er tidkrevende, og planleggingen av Furuset hadde begynt allerede i 1966.

Furuset og Lindeberg på den andre siden av E6 ble i begynnelsen planlagt under ett, og til sammen skulle dette området få 4700 boliger og rundt 15.000 innbygger. OBOS fikk utbyggingsansvaret for Furuset-delen, og USBL fikk Lindeberg. Oppdraget med å regulere Furuset gikk til arkitektkontoret Klippen – Holm – Halvorsen, som også tegnet mesteparten av selve bebyggelsen. Det ble også nedsatt et eget Furuset-team, som besto av folk fra OBOS, arkitektkontoret, byplankontoret og andre etater.

I 1973 begynte byggingen, og i 1975 var de første beboerne på plass. Det var med andre ord mange som var involvert da Oslos største drabantby skulle bygges. Men hva med alle disse menneskene? Skulle ikke de få være med og bestemme?

OBOS-borettslag på Furuset slik det ser ut i dag.

Drabantbykritikken

Det var et spørsmål som mange var begynt å stille seg. Siden 1950-tallet hadde det foregått en storstilt boligbygging og byutvikling i Oslo. Helt nye bydeler ble bygd i et hittil ukjent tempo og omfang. Det begynte med Lambertseter og Veitvet på 1950-tallet, og fortsatte med Manglerud, Tveita og Ammerud. Drabantbyen var et ektefødt barn av etterkrigstiden, en rasjonell og effektiv måte å bekjempe bolignøden og håndtere byveksten på. Litt i overkant rasjonell og effektiv, mente mange mot slutten av 1960-tallet.

Ingen ville benekte at tusenvis av familier hadde fått gode boliger i sunne omgivelser, men byutviklingen var blitt for toppstyrt og de nye boligstrøkene for monotone, mente kritikerne. Mange av dem tilhørte en ny generasjon arkitekter som var like kritiske til «makta» som de var engasjert i boligbygging. Mest av alt etterlyste de medvirkning, og de så mangelen på demokrati som et alvorlig problem i byutviklingen. Særlig gjaldt det de nye drabantbyene hvor hele lokalsamfunn ble bygd opp fra grunnen av, uten at de som skulle bo der hadde mulighet for å delta i planleggingen.

Kritikken ble tatt på alvor, både hos OBOS og blant myndighetene. Troen på planlegging var fortsatt stor, og ett av tiltakene som ble satt i gang var å sette sammen større team av planleggere for å få til en helhetlig utbygging av de nye byutviklingsområdene. Men folka som skulle bo der, de var det verre å få med. Ikke av vond vilje, men fordi man rett og slett ikke visste hvem de var. Boligmarkedet var regulert, og OBOS-boliger ble tilbudt medlemmene etter ansiennitet. Men innen man var kommet så langt som til å fordele leilighetene, hadde planleggingen allerede pågått i årevis, og borettslagene var så godt som innflyttingsklare. Man gjorde et forsøk på Romsås, hvor det som en del av planleggingsprosessen ble innkalt til et stort møte for alle som ønsket å flytte til Romsås eller ellers var interesserte. Til stede var arkitektene, folk fra OBOS og representanter fra diverse offentlige etater.

Arkitekt Alex Christiansen satte ord på problemet i sin innledning: «I flere år har vi planlagt for dere, uten å kjenne dere, vi har ført lange diskusjoner oss imellom, trodd og ment på deres vegne, men ikke visst noe sikkert.» Nå skulle de fremtidige beboerne få komme til orde, og i etterkant ble det nedsatt fire arbeidsgrupper som skulle arbeide med henholdsvis barn og lek, teen age, trafikk og butikker og service. Tiltaket fikk mye oppmerksomhet, og Aftenposten kalte det et «helt nytt eksperiment i beboerdemokrati».

Etterundersøkelse på Furuset

Men folkemøter og arbeidsgrupper kunne ikke bøte på det grunnleggende problemet – at nye bydeler ble planlagt uten at planleggerne hadde noe særlig kunnskap om de som skulle bo der. På Furuset valgte man derfor en annen innfallsvinkel til medvirkningsproblematikken, nemlig å gjennomføre en etterundersøkelse. Det vil si en kartlegging av hvordan livet i en ny drabantby artet seg for beboerne de aller første årene. Tanken var at når man ikke fikk tak i beboerne før de flyttet inn, så kunne man spørre dem rett etterpå. Og så kunne denne kunnskapen tas med videre i planleggingen av neste boligstrøk.

OBOS-bladet beskrev etterundersøkelsen som et «viktig ledd i en systematisering av de erfaringene OBOS har med utbygging av nye boligområder». En slags indirekte medvirkning, med andre ord, eller medvirkning på etterskudd. «På den måten kan vi lære av de feil som er gjort og søke å unngå dem i planleggingen av nye boligområder», skrev OBOS-bladet videre. Undersøkelsen tok for seg tre temaer: hvordan barn og unge opplevde det nye hjemstedet, hvordan borettslagene og fellesanleggene ble driftet og hva folk syntes om leilighetene.

Undersøkelsen ble gjennomført i 1979, som et samarbeid mellom OBOS, Byplankontoret og Sosialrådmannens kontor, og prosjektet fikk støtte fra Kommunal- og arbeidsdepartementet. Til sammen 150 familier i de tre borettslagene Bjørnheim, Slåttevangen og Valhall fikk tilsendt spørreskjemaer, og 50 av familiene ble i tillegg dybdeintervjuet hjemme hos seg selv. Den siste delen av undersøkelsen var det to interiørarkitekter som utførte, og de gjorde nøyaktige opptegnelser av hvordan leilighetene var møblert og hvordan de ble brukt.

TV-titting og musikklytting

Den viktigste drivkraften bak undersøkelsen var ønsket om å skape bedre bomiljøer, og særlig opptatt var man av barn og unge. At de burde trekkes mer aktivt inn i planleggingen av nye boligområder var da også en av konklusjonene undersøkelsen. Men jevnt over ga barna og ungdommene på Furuset inntrykk av at de trivdes godt i den nye bydelen, og at ting fungerte greit. De minste hadde stor plass å leke på, og siden drabantbyen ble planlagt med et strengt skille mellom biler og mennesker, opplevdes området som trygt og trafikksikkert. Omtrent halvparten av ungdommene deltok i organiserte fritidsaktiviteter på stedet, som den lokale ungdomsklubben og det nystartede musikkorpset. Mange drev også idrett, og det kunne like gjerne være hvor som helst ellers i byen enn som på Furuset. Men noe av det barna og de unge drev aller meste med, ifølge undersøkelsen, var TV-titting og musikklytting. 

Styre og stell

Styreledere og styremedlemmer i de tre utvalgte borettslagene fikk egne spørreskjemaer, og av disse gikk det frem at borettslagene hadde satt i gang en rekke miljøtiltak i egen regi. På 1970-tallet ble mange borettslag utstyrt med romslige fellesrom. I de tre Furuset-lagene ble fellesrommene innredet på dugnad, og i alle borettslagene ble de brukt til blant annet barnepark. Ellers var bordtennisbord populært, og det ene borettslaget hadde innredet sin egen badstue! Fellesrom var viktig for bomiljøet, lød konklusjonen da undersøkelsen ble publisert i 1980. Det burde man burde satse enda mer på i fremtidige boligprosjekter! Viktig var det også å legge til rette for at beboerne selv kunne endre og forme bomiljøet sitt ettertid.

Barn spiller brettspill i et av fellesrommene på Furuset.

Kjøkken og karnapper

Det var to interiørarkitekter med på undersøkelsen, og de fikk et unikt glimt inn i femti familiers hverdagsliv. Interiørarkitektene troppet opp hjemme hos folk, og registrerte i detalj hvordan de innrettet seg og brukte boligene sine – og hva de syntes om dem. Leilighetene på Furuset var romslige. Flere var på fem rom og kjøkken, en god del hadde to balkonger. Arkitektene hadde også forsøkt å lage noen nye romløsninger og skille mellom stille soner – altså soverom – og oppholdsrom.

De nyinnflyttede satte pris på den gode plassen, særlig fornøyd var de med stuene. Barnerommene, derimot, var i knappeste laget. Men det folk virkelig ikke likte, det var åpen kjøkkenløsning. Stort, tradisjonelt kjøkken med dør og vindu sto høyt på ønskelisten. Interiørarkitektene foreslo i sin rapport at man burde begynne å tenke helt nytt rundt planløsningene. Den stramme oppdelingen i kjøkken, stue og soverom var kanskje ikke hensiktsmessig lenger?

Interiørarkitektene registrerte dessuten at barna og foreldrene var lite sammen. «Rapporten hevder at barna i liten grad er med på driften av hjemmet, og at det er lite samarbeid mellom generasjonene», skrev OBOS-bladet i sin redegjørelse da undersøkelsen ble offentligjort i 1980. Interiørarkitektene antydet at bedre utformede kjøkken kunne virke positivt inn på barnas og ungdommenes lyst til for eksempel å ta del i matlagingen. Mellom linjene ligger et ønske om å skape boliger som kunne fremme samarbeid og fellesskap – og kanskje lokke barna og de unge ut av rommene sine og bort fra TV-tittingen.

Hva arkitekturen angikk, fanget interiørarkitektene også opp noen interessante synspunkter: «Folk ønsker seg rom med flere kriker og kroker, karnapper o.l.», refererte OBOS-bladet. «Folk vil vekk fra standardmaterialene». De foreslo at OBOS burde legge til rette for «større fleksibilitet når det gjelder beboernes egne muligheter for å dele opp rom», og gi flere valgmuligheter når det gjaldt innredningen av leilighetene.

Slutten på husmorepoken

Furuset-undersøkelsen gir et interessant innblikk i livet i en ny drabantby på slutten av 1970-tallet. Og det aller meste interessante, er at den så tydelig viser at samfunnet var i forandring, særlig hva familiemønstre og kjønnsroller angikk. Det var en ung befolkning som flyttet inn på Furuset – unge familier i etableringsfasen. Og hver femte husstand hadde enslig forsørger. Vi kan gå ut ifra at de fleste av dem var kvinner. Dessuten var de aller fleste voksne på Furuset yrkesaktive – hele 74 prosent av beboerne over 16 år var i lønnet arbeid. Kjernefamilien var ikke lenger enerådende, med andre ord. Og, ikke minst, husmorepoken var over!

Gjennom hele etterkrigstiden hadde boligbyggingen først og fremst vært rettet mot kjernefamilien. Det var gode boliger for mor, far og to barn som gjaldt, der far var i lønnsarbeid og mor var husmor. Boligen ble sett på som husmorens arbeidsplass, og det ble lagt stor vekt på å utforme særlig kjøkkenet så rasjonelt og lettstelt som mulig. På slutten av 1970-tallet ble bildet av den kyndige og effektive husmor erstattet med et nytt ideal, nemlig av familien som tok husarbeidet i fellesskap.

Under planleggingen av Furuset ble det tatt høyde for at kvinnene var på vei ut i arbeidslivet. «Kommunens mål på Furuset er at bydelen skal gi plass til mer næringsvirksomhet og flere arbeidsplasser enn hva bydelens eget servicebehov krever. Tanken er å satse på virksomheter med miljøvennlige anlegg og arbeidsplasser for kvinner», het det i en informasjonsbrosjyre som ble utgitt av Oslo kommune i 1978. Næringsbyggene ble plassert langs E6, slik at de samtidig kunne fungere som en støyskjerm for bebyggelsen.

For mange var to inntekter et spørsmål om nødvendighet. Boligprisene var på full fart oppover på slutten av 1970-tallet, og Furuset-undersøkelsen avdekket at mange slet med å få endene til å møtes. To inntekter var helt avgjørende for mange. Og dermed dukket et annet behov opp, nemlig behovet for barnepass. 85 prosent av småbarnsfamiliene på Furuset trengte barnepass, men bare 39 prosent hadde plass i barnehage. Situasjonen var såpass fortvilet for mange at borettslagene etablerte sine egne barneparker, hvor borettslagene selv sto for driften. Det var sikkert fint for bomiljøet, men dog litt på siden av hva som skal forventes av et borettslag.

På dette punktet fikk undersøkelsen konkrete følger. Kommunen tok den åpenbare mangelen på barnehageplasser som undersøkelsen dokumenterte, til følge og bygde faktisk flere barnehager på Furuset enn den opprinnelige planen hadde tatt høyde for.

Barn leker i barneparken i Slåttevangen borettslag.

Sjokkrapport

Drabantbyene hadde fått mye kritikk på 1970-tallet, særlig i media. Derfor var det under den lett ironiske overskriften «Sjokkrapport fra Furuset: VI TRIVES!» at Arbeiderbladet skrev om undersøkelsen i november 1980. Artikkelen refererte undersøkelsens hovedpunkter: 81 prosent av de spurte syntes det var bra eller svært bra å bo på Furuset. Bare tre prosent mente at stedet var dårlig. 20 prosent av familiene hadde likevel flytteplaner, men det var først og fremst fordi de betraktet en blokkleilighet som en etappe i boligkarriéren og så for seg en fremtid i enebolig. Stort sett var de fleste fornøyd med leilighetene, og ekstra fellesarealer og gode uterom ble trukket frem som viktige miljøskapende faktorer.

Furuset ble den største drabantbyen i Groruddalen. Hensikten med etterundersøkelsen var å hente inn beboernes erfaringer, ønsker og forslag for å bygge opp en kunnskaps- og erfaringsbank kunne komme til nytte i fremtidige prosjekter. I så måte var man nok litt for sent ute, for Furuset ble også den siste drabantbyen av sitt slag.

Utsnitt fra Arbeiderbladet 6. november 1980.