Den første utgaven av OBOS-bladet het rett og slett ”medlemsblad for Oslo Bolig- og Sparelag.” Her ble direktørene presentert, folk fikk sparetips, og leserne ble orientert om den siste byggevirksomheten.

I tillegg ble det avholdt navnekonkurranse, for hva skulle det nye bladet hete? Premien for det beste navnet var på 25 kroner, og det viktigste kriteriet var at det skulle gi uttrykk for hvem som var utgiveren.

Et romantisk bilde av Enerhaugen preget hele forsiden. I en pedagogisk og forklarende notis lenger bak i bladet, kan vi lese følgende:

«Gamle enerhaugen står for tur til å raseres. det er på tide, sier mange, nå har de gamle rønnene stått der og tatt opp verdifull plass i altfor lang tid.

Nå må de vekk. Det er sørgelig, sier andre, det er så koselig med dette som minner oss om det gamle Christiania.Vi kan være enige med begge parter – de gamle husene opptar verdifull plass, men likevel, er det ikke noe eget koselig med disse gamle, falleferdige husene?

Mot slutten av sekstitallet har OBOS-bladet gått opp i et A4-lignende format og fått fargebilder på forsiden, gjerne med barn som leker foran blokker og rekkehus.

Men innholdet har blitt mer seriøst og alvorlig, og OBOS benytter ofte anledningen til å  forklare seg i forhold til saker som tydeligvis er konfliktfylte i Oslo – for eksempel hvem som bygger best, Selvaag eller OBOS.

Dagliglivet er også viktig. Et splitter nytt fellesvaskeri på Oppsal blir slått stort opp, med dresskledde formenn stilt opp langs de fabelaktige maskinene.

Kvinnene blir omtalt i følgende bildetekst: «I en smakfull liten salong i tilknytning til vaskeriet slapper fruene av mens vasken går sin gang, og tiden nyttes til en interessant samtale om bruken av et moderne vaskeri.

I midten fru Pram som har ansvaret for veiledning, råd og tilsyn i det nye vaskeriet. Til høyre for henne fru Skaalsveen som stiller spørsmål av  åpenbar interesse for to lyttende husmødre og en representant for ungdommen.»