– Å flytte hit var som å komme til paradis
Hos Tormod Lie har tiden stått stille siden 1949. Han var en av de første som flyttet inn i borettslaget på Trasop, og han flytter ikke før han blir båret ut.
- Tekst Caroline Korsvoll
- Foto Lasse Fløde
– Værsågod og kom inn, men lås døra ellers går naboungene rett inn, sier Tormod Lie (74) og smiler.
Han står på trappa utenfor tomannsboligen i Nordre Hellerud Borettslag på Trasop i Oslo med arbeidsbukse og bukseseler. Å gå inn i huset hans, er som å åpne en dør til 1950. Det blomstrete tapetet i gangen, det mørke panelet på veggene og den grønne fløyelssalongen i stua vitner om at tida har stått mer eller mindre stille de siste 70 årene.
– Jeg er den siste som er igjen av den første generasjonen som flyttet inn i dette borettslaget, og jeg flytter ikke før dem bærer meg ut.
Fra 1-romsleilighet til hus med hage
Tormod Lie ankom huset i krysset Vetlandsveien og Hellerudfaret første gang i en flettet kurv, 21. januar i 1949. Han var tre måneder gammel og den minste i en søskenflokk på fem.
Familien på sju, flyttet fra en 1-romsleilighet i Gamlebyen og til dette nabolaget på Østensjø, et sted som fortonet seg som reine bondelandet med jorder, skog og store hager. Faren var mekaniker, og mora var frisørdame. I tillegg til å klippe håret til alle damene i nabolaget, var hun også familiens finansminister og hun som sørget for at innskuddet på hele 6 000 kroner ble betalt i tide.
– Å flytte hit var som å komme til paradis, spesielt for mora mi. Her fikk vi eget toalett og flere soverom, og vi hadde koksovn i andre etasje og bryggepanne i kjelleren. Bryggepanna ble brukt før vaskemaskinen kom, og jeg husker at vi fikk vaskemaskin i 1959. Det var stort! Søstera mi, Bente, fikk sitt eget soverom i andre etasje, og vi fire brødrene måtte dele det andre. Jeg bodde i øverste køye.
En kopp med pølsevann
Svenskehusene på Trasop ble oppført i 1949, men borettslaget ble stiftet først i 1953 og ble en del av OBOS. I år feirer borettslaget 70-årsjubileum.
Veteranen Tormod husker at melke-Nilsen kom på døra med melkekassa på skulderen og at han at han ofte kjøpte egg av budeia, fru Larsen, på husmannsplassen Bråten som lå et steinkast unna.
– Jeg fikk mange gode kamerater i nabolaget. Vi gikk i skauen og fiska på sommeren, og vi spilte ishockey på Solbergvann og hoppa på ski i Bjartbakken på vinteren.
– Vi hadde ikke råd til å kjøpe pølser når det var hopprenn, men det hendte vi fikk en kopp pølsevann for å holde varmen, erindrer han.
– Og en gang på 60-tallet arvet jeg kandaharbindinger og beksømstøvler etter mor og far, og jeg fikk nye splittkeinski. Det var magisk!
Søsknene flytta ut på 70-tallet, og Tormod fikk sitt eget rom. Han hadde ikke noen kjæreste på den tida, og ikke hadde han så mye penger heller, så han ble boende hjemme. Tormod jobba som bilmekaniker og biloppretter på Lambertseter i 47 år, helt til han gikk av med pensjon i 2014.
– Foreldrene mine trengte meg her for å kunne bo hjemme så lenge som mulig, så jeg stelte for dem helt til de døde.
– Det ble ikke noen egen familie på meg, men sånn er det. Noen kjærester har det blitt, og jeg har alltid hatt gode venner, naboer og kolleger.
– Jeg blir dessuten stadig kjent med nye mennesker, for jeg prater med alle, selv om jeg ikke kjenner dem, sier han og ler.
– Og ungene i nabolaget løper inn og ut.
Analogt kontor
Tormod har verken internett eller smarttelefon, men han har mange minner og tusen ting å fortelle.
Han har også to veteranbiler: En Triumph toseter fra 1967 og Ford Cupe Super de luxe 1948-modell som han gjerne tar en tur med i nabolaget på fine dager.
Den spreke pensjonisten bygger også modellbåter og modellfly, og på den innglassete verandaen har han planter som bokstavelig talt har røtter tilbake til mellomkrigstida.
– Dette huset er fullt av minner, og jeg har ikke noe behov for å endre på det. Jeg er glad i gamle minner og bilder, men jeg samler på nye også. Jeg går tur hver dag, og jeg har ofte med kamera.
– I går tok jeg bilde av en hakkespett som mater ungene sine i Østmarka, forteller han mens han går opp den teppelagte trappa, på vei til det han kaller sitt «analoge kontor».
På rommet der to køyesenger en gang huset fire brødre, er det i dag en enkeltseng, et skrivebord og et modellfly i taket. På veggene er det tegninger og bilder, på skrivebordet er det almanakker og håndskrevne Post-it-lapper, og utenfor vinduet har han utsikt mot Trasop skole der han begynte i tredje klasse da skolen var ny i 1958.
– Jeg hadde klasserom der, sier han og peker.
– Til høyre bodde pianist Kjell Bekkelund i sin tid, og til venstre bodde Ruth Eriksen, dama som er avbildet på Mors flatbrød-pakka!
Han kikker på svart-hvitt-bilder av gamle kamerater og forteller historier om en tid som er i ferd med å forsvinne.
– Dette har vært mitt hjem og mitt nabolag hele livet. Jeg har hatt det fint her og jeg trives fortsatt godt, og jeg har ingen planer om å flytte. Her blir jeg til dem bærer meg ut, med støvlene først.