– Jeg kjente ikke meg selv igjen
Å stå på teaterscenen og skildre tap, sorg og rusmisbruk ble tøffere enn Jonas Benyoub hadde trodd.
– Jeg følte at jeg satt i en radiostyrt bil og ble putta rett inn i et Formel 1-løp. Jeg var ikke forberedt på hvor hardt det skulle treffe meg psykisk, sier rapper, låtskriver og skuespiller Jonas Benyoub (31).
Han sitter på Theatercafeen i Oslo og forteller hva hovedrollen i teaterstykket «Da vi var yngre» har gjort med ham. Stykket, som er tildelt Heddaprisen for beste forestilling for ungdom, er en dramatisering av Oliver Lovrenskis roman med samme navn. Jonas spiller «Ivor», som vokser opp på østkanten i hovedstaden sammen med to kompiser. Det dreier seg om kameratskap, kjærlighet, dop, tap og sorg.
Selv om det inneholder mye glede også, er det et dystert stykke. Jeg mister folk jeg er glad i, røyker heroin og har lyst til å hoppe foran T-banen.
– Hvis du som skuespiller bare ligger oppå og flyter, og ikke dykker dypt ned i de emosjonene, tror jeg ikke du blir så påvirka. Men jeg gikk inn med hud og hår. Etter en periode med to forestillinger om dagen, kjente jeg ikke meg selv igjen. Jeg følte at jeg begynte å bli litt gæren.
Sommeren 2025 ble Jonas nominert til Heddaprisen i kategorien «beste skuespiller/hovedrolle». – Det var stort å være i selskap med folk som Maria Hildonen og Kåre Conradi. Jeg er ekstremt stolt!
– Da jeg var liten, drømte jeg om å ha en egen fotballbane der alle vennene mine kunne komme og spille. Så vokser man opp, ser mye dritt i verden og får nye drømmer. Nå drømmer jeg om å kunne hjelpe andre og gi tilbake, sier Jonas.
Ble skremt
Ordene strømmer ut fra under Jonas’ caps.
– Jeg var så utbrent at jeg bare ville skrike til alle rundt meg. Replikkene mine gikk konstant i huet, og jeg rakk aldri å gjøre noe hyggelig etter forestillingene, så da ble den vonde følelsen med meg hjem. Jeg sovna liksom ikke, landa aldri helt.
At anmelderne trillet seksere og publikum trampeklappet helt fra premieren i februar 2025, gjorde det ekstra vanskelig for Jonas å forstå hvorfor han ikke var glad.
– Ivor vokser opp i et mye tøffere miljø enn det jeg gjorde, men likevel klarte jeg å grave fram følelsene hans – så jeg har tatt mye fra eget liv og egne erfaringer og. Det skremte meg litt, at jeg har så mye inni meg som jeg må finne ut av, vedgår han.
– Det hele ble litt overveldende, men det tvang meg til å ta et oppgjør med meg selv og rydde litt – og det tror jeg er sunt. Jeg hadde mange gode samtaler med teamet på teateret, jeg har takka ja til psykologtimer og har det mye bedre nå.
Klassens klovn
Jonas er oppvokst på Ellingsrud i Groruddalen, med norsk mamma, marokkansk pappa og en åtte år yngre lillebror. Som liten elsket han å spille fotball, og å synge og danse på skoleoppvisninger.
– Jeg har alltid likt å vise meg litt fram, jeg tror det var min måte å beskytte meg på. Jeg var klassens klovn, men smart. Jeg fikk aldri læreren til å bli illsint, selv om det nok var irriterende at jeg skulle være så morsom og komme med kommentarer hele tiden, sier Jonas og flirer.
Et par blokker bortenfor bodde besteforeldrene. Jonas løp inn og ut hos dem som han ville, hørte på Alf Prøysen-viser og spiste boller med krem. Om somrene gikk turen til hytta i Odalen og til familien i Casablanca i Marokko, og hjemme feiret de både jul og id.
Det handla om å samles, og om kjærlighet. Jeg synes det er trist når familier ikke ses.
Les også: Felles kjærlighet for Groruddalsguttene
– Mamma har alltid vært der for meg. Det var bestandig henne jeg gikk til når jeg trengte å prate – og det var hun som hjalp meg da jeg slet med panikkangst. En dag håper jeg at jeg kan ta henne ut av jobb og kjøpe en leilighet til henne, sier Jonas.
Lite kjærlighet inn
Som tenåring hang Jonas ofte på fritidsklubben og lagde musikk. Med raplåtene fikk han ut mye av det han gikk og bar på. Han syntes det var vanskelig å få høre at han var «halvt norsk» og «halvt marokkaner», og funderte mye på hvem han var og hvilken plass han hadde i verden.
– Jeg har kanskje vært en gutt som har fortrengt litt følelser opp igjennom. Skjøvet dem vekk og tenkt at «du må ikke gråte eller gjøre sånn eller sånn», innrømmer han.
– I tillegg var jeg misfornøyd med kropp og utseende.
Jeg hadde mye kjærlighet ut, men lite inn. Det skada meg litt i lengden.
Jonas var bare 16 år gammel da han deltok i X-faktor på TV 2. Året etter fikk han sitt store gjennombrudd da han slapp singelen Youm Wara Youm, og den ble spilt i NRK-serien Skam. Etter hvert fikk han også være med på en låt med Onkl P, og sammen med en kompis ble han tatt under vingene av heltene Don Martin og Tommy Tee.
– Vi fikk lov til å sitte med storegutta, det var sånn vi så på det. Samtidig levde vi i bobla på Ellingsrud. Vi var ungdommer som utforska og testa ting sammen, litt som Ivor og vennene hans. Vi var ikke kriminelle, men vi kunne ha blitt det.
En varsellampe
Som et forsøk på å komme seg ut av miljøet, søkte Jonas seg etter hvert til Oslo Handelsgymnasium.
– Det var også et ganske spesielt og dømmende miljø, som så ned på meg da jeg kom i track suit fra Nike og ikke hadde vaffeljakke og Uggs.
– Men det var riktig for hodet mitt å få det bruddet. Jeg ble kjent med mange ressurssterke, flotte mennesker, var med i skolerevyen og fikk utfordra meg selv på nye ting. Det gjorde at jeg tenkte: «Hey, nå gikk jeg hit, hvorfor kan jeg ikke gå dit også?»
Samtidig som musikken begynte å ta større plass i Jonas’ liv, tok også «postnummerbobla» på Ellingsrud mye oppmerksomhet. Til slutt måtte han innse at han måtte ta det siste året på videregående om igjen.
– I pappas hode var det en varsellampe. Mamma likte det heller ikke, men hun så hvor mye jeg brant for musikken. Hun mente at jeg måtte behandle den som en ordentlig jobb og ikke være i studio til langt på natt. Det gjorde at jeg tok det hele litt mer seriøst.
– Før levde jeg i et fengsel i huet mitt, og var redd for hva andre skulle si om valgene jeg tok. Det er ingen som bryr seg, ikke på nivå med de sperrene du setter selv! Bare gjør greia di, sier Jonas.
Gir litt mer f...
I 2022 ga Jonas ut debutalbumet «ZeroLove Deluxe». Samme år bidro han til Karpes album «Omar Sheriff», var med på den legendariske konsertrekka deres i Oslo Spektrum og vant flere priser – deriblant Spellemannsprisen i kategorien hiphop. Senere har han blant annet vært med på «Hver gang vi møtes» på TV 2.
Jonas er glad han klarte å korrigere kursen i livet, selv om det var tøft å måtte trekke seg unna venner.
– Det var vondt, men heldigvis har jeg fortsatt mange av de kameratene som var sterke sammen med meg på den tida. Vi fant ut at verden var mye større den lille bobla på Ellingsrud, og vi ville ut og oppleve den!
I dag drømmer Jonas om kone og barn. Han er opptatt av å sette grenser for seg selv, gi litt mer f i hva andre synes – og ikke minst gi seg selv mer kjærlighet.
– Selvfølgelig er det lov å være lei seg og ha dårlige dager, men på et tidspunkt innså jeg at jeg ikke trengte å gå sånn i kjelleren hver gang, og at jeg kunne være fornøyd med den jeg er.
