Hopp til innhold
Opplevelser og kultur
  1. Forside
  2. Temasider
  3. Opplevelser og kultur
  4. Ballettsolisten har ofte danset med smerter

Ballettsolisten har ofte danset med smerter

– Jeg har skjult det bak et smil, stålsatt meg og sluppet ut tårene når jeg er alene, sier Grete Sofie Borud Nybakken.

Grete Sofie Borud Nybakken sitter på gulvet i leiligheten sin.

På Grete Sofie Borud Nybakkens profilside hos Nasjonalballetten står alle hovedrollene og prisene ramset opp. Hun er helt i toppsjiktet, både i norsk og europeisk ballett.

Men livet har ikke alltid vært enkelt.

– Det er suksessen vi ser. Den store, mørke siden er det ingen som snakker om. Jeg skylder de som kommer etter meg, å være åpen om det, sier hun.

Begynte å danse som fireåring

Våren 2026 har hun hovedrollen i Ibsens «Hedda Gabler» på Hovedscenen for tredje gang, og hun forbereder seg godt.

– Jeg har lest flere doktoravhandlinger om Hedda for å prøve å skape min versjon av henne.

Hun startet med ballett allerede som fireåring, inspirert av en kusine. Som 15-åring flyttet hun til London for å gå på danseskole.

Der begynte skadene: først en hofteskade, som tvang henne ut på tilskuerbenken i atten måneder.

Så ble det noen måneder med dans, før en ny skade inntraff.

Hedda-rollen har vært et fristed

Etter at hun begynte i Nasjonalballetten i 2011, ble det klart at hun hadde cøliaki og flere andre matallergier. Etter hvert fikk hun også vite at hun hadde sykdommen kronisk losjesyndrom, som førte med seg både skader og smerte.

– Mesteparten av tiden jeg danset, kunne jeg ikke føle føttene mine. Jeg bestemte meg egentlig for å legge opp, men så var jeg heldig og fikk hjelp.

Hun fant en lege som hadde perfeksjonert operasjonen som forbedrer problemet. Men helt borte ble smertene ikke.

Høsten 2017 hadde hun sin første hovedrolle i «Hedda Gabler», til strålende kritikker.

– Hvordan klarte du å danse så bra når du hadde det så vondt?

– Heldigvis var smertene verst da jeg danset lange, klassiske partier på tå. Hedda-rollen ble et fristed. Det er kanskje også derfor det er en av mine favorittroller.

Les også: Cathrine Frost skulle ikke tilbake til teatret

Grete Borud Nybakken henger opp manuset på veggen hjemme.

– Vi dansere jobber mye alene og har ansvaret for å ta vare på oss selv. Vi skal prestere som toppidrettsutøvere, men uten det samme apparatet til å støtte oss, sier Nybakken.

Grete Borud Nybakken lener seg mot veggen der manuset henger.

Hjemme hos Grete Sofie Borud Nybakken er en hel vegg er dekorert med notater om den komplekse karakteren Hedda Gabler.

Grete Borud Nybakken noterer på manuset på veggen.

Morgen og kveld skriver hun ned ting hun er takknemlig for. – Det har gjort meg flinkere til å legge merke til positive ting og tenke mindre på det negative.

Vendepunktet kom med korona

Det som var en ulykke for mange andre, ble en lykke for henne: I 2020 kom koronapandemien, og alle scener stengte.

– Endelig klarte jeg å lappe meg sammen. Jeg måtte stoppe lenge nok til at kroppen fikk stabilisert seg.

Men hun kom ikke unna et knallhardt arbeid med psyken. Hun hadde presset seg selv i årevis. Da hun fikk Tom Wilhelmsen Opera & Ballettpris i 2019, som innebar en stor sum penger, tok hun seg råd til å gå til psykolog.

– I dans skal vi prestere akkurat som toppidrettsutøvere, men uten det samme apparatet til å støtte oss. Uten ordentlig mental hjelp, hadde det ikke løsnet for min del.

Nå er hun ikke lenger sint på kroppen sin, og selvfølelsen er bedre, forklarer hun.

– Da presterer jeg bedre på scenen også.

Blir aldri perfekt

Hun jobber fortsatt for å lære seg å lytte til kroppen og justere belastningen når hun trenger det.

Å investere i egen helse er det beste hun kan gjøre for å levere det som forventes av henne, forklarer hun.

– Restitusjon kan være et effektivt virkemiddel.

I tillegg jobber hun med å dømme seg selv slik hun dømmer andre.

– Det perfekte som vi streber etter, når vi aldri. Gjør jeg en teknisk feil i en forestilling, prøver jeg å huske at det er helheten som teller.

Les også: Fra turnus til teater

Grete sitter på en stol ved manusveggen.

Hun har ofte hatt smerter, spesielt i klassisk dans. – Jeg har bitt tennene sammen. Jeg har vokst opp i en kultur hvor man ikke skal klage. Du kan godt gråte, du må bare ikke slutte å jobbe.

Kunsten å passe på seg selv

Samtidig kjenner hun på et ansvar. Hun møter mange yngre dansere som hun kjenner seg igjen i: De er engstelige for ikke å prestere godt nok, og sinte på seg selv.

– Da forteller jeg at jeg sliter, jeg også. At mye av jobben vår er å holde oppe en fasade.

I kunstverdenen er det få som berømmer deg for å ta vare på deg selv, legger hun til.

– Det prøver jeg å snu. Jeg skal jobbe hardt, men hvis magefølelsen sier at nok er nok, så er det kanskje det.

Bruk medlemsfordelen på Operaen

  • Silje Pileberg: Tekst
  • Einar Aslaksen: Foto

Publisert:

Sist endret:

Relaterte artikler

  • Et portrettbilde av Oddgeir Thune med hendene i lommen.

    Fra turnus til teater

    Opplevelser og kultur

    Oddgeir Thune fulgte drømmen og byttet ut sykehuskorridorer med teaterscenen. Slik ser hverdagen ut for skuespilleren, samboeren og tvillingpappaen.

  • Et bilde av Cathrine Frost som står i skogen.

    Scenefødsel

    Opplevelser og kultur

    Cathrine Frost (46) skulle ikke tilbake til teateret. Så fødte hun sønnen sin og skjønte at hun måtte lage et teaterstykke om å føde.

  • Portrett av Jonas Benyoub.

    – Jeg kjente ikke meg selv igjen

    Opplevelser og kultur

    Å stå på teaterscenen og skildre tap, sorg og rusmisbruk ble tøffere enn Jonas Benyoub hadde trodd.