Scenefødsel
Cathrine Frost (46) skulle ikke tilbake til teateret. Så fødte hun sønnen sin og skjønte at hun måtte lage et teaterstykke om å føde.
Cathrines plan hadde egentlig vært å slutte som skuespiller og få en stabil sykepleierjobb. Hun omskolerte seg i 30-årene og ble gravid omtrent samtidig som hun leverte siste eksamen.
– Jeg elsket å jobbe som sykepleier. Da jeg gikk ut i permisjon, sverget jeg overfor meg selv på at jeg skulle gå tilbake til det etterpå. Jeg skulle ikke la meg forlede av teateret.
Men så kom fødselen. Gutten som skulle ut, hadde navlesnorfremfall, en uvanlig komplikasjon der navlestrengen kommer ut før fødselen og kan hindre oksygentilførsel til barnet.
Et teaterstykke var født
Hun fikk en ny respekt for kvinner hun så rundt seg. «Du også har kanskje gjort det der,» tenkte hun.
– Når du går gjennom noe slikt, er det så massivt. Men det finnes ikke statuer noe sted! Det finnes ingenting! Fødsler har ikke noen plass, hverken i offentlig debatt, kunst eller filosofi, sier Frost.
Etter at teatersjefen foreslo at opplevelsen hennes kunne bli teater, brukte hun måneder og år på å finne fram til essensen i det hun ville si og hvordan hun ville si det.
– Jeg merket at folk fort kjedet seg når jeg snakket om det å føde. Men jeg visste at det var noe inni der som var helt fantastisk.
– Jeg fikk et veldig behov for å fortelle folk som ikke har en kvinnekropp, hvordan det er å føde et barn. Humor ble en nøkkel for å få det til.
Før premieren i 2022 var Cathrine Frost livredd. Men et eller annet sted uti forestillingen husker hun at hun tenkte at «dette vil gå bra.» For hun merket responsen.
– Jeg sa ting jeg syntes var kjempeskummelt å si høyt. Men jeg tror at det er nettopp ærligheten som har gjort at folk liker forestillingen.
Håndhilste i livmoren
Scenen som da utspilte seg, fikk hun gjenfortalt av en sykepleier i ettertid: Fødselslegen satt over henne i sengen med hånden inni livmoren hennes. Kirurgen skar et snitt i magen og stakk også sin hånd inn. Der inne gjorde de to en form for håndhilsning som er vanlig under slike operasjoner.
Gutten var reddet.
Men opplevelsen, både av graviditeten, fødselen og den utmattende tiden etterpå, klarte ikke Frost å legge fra seg. I forkant hadde hun dessuten opplevd en spontanabort.
Les også: – Jeg kjente ikke meg selv igjen
Skylder på Sokrates
Tre år etter har soloforestillingen vært på turné med Riksteateret, dratt fulle hus på Nationaltheatret og i tillegg vært innom Storbritannia.
Rundt 35.000 mennesker har ledd, grått og skrevet takkehilsener, og denne høsten avsluttes det på Nationaltheatret samt der det startet: på Det Andre Teatret.
Hånden skulle bli et dramaturgisk element. Frost har håndhilst på samtlige publikummere idet de entrer salen. Noen av dem har blitt hentet opp på scenen, blant annet for å spille rollen som livmor.
Essensen? Det vanvittige i at fødselshandlingen nærmest er forbigått i vårt intellektuelle og kulturelle arvegods.
Antagonisten? Sokrates.
Jeg tror at hvis halvparten av de greske filosofene hadde født barn, ville fødselshandlingen fått en helt annen plass i vår kognitive bevissthet.
Mennesker har født barn til alle tider. Men å skrelle temaet nakent og blottlegge det bit for bit på en scene, med sin egen fødehistorie som drivkraft, hadde ingen gjort før.
Fellesskapet med publikum
Gutten hun fødte den gangen, har blitt åtte år, og familie og jobb tar i dag det meste av Cathrine Frosts tid. Forestillingen er også i ferd med å bli bok, som hun skriver sammen med journalist Ragnhild Laukolm Sandvik.
Men sykepleien har hun ikke gått tilbake til, unntatt en periode under pandemien. De to yrkene er imidlertid litt like, ifølge Frost.
– Begge handler om å være til stede, og om å kommunisere med mennesker, sier hun.
Da hun gikk på scenen på Det Andre Teatret premierekvelden i 2022, var hun livredd. Ingen hadde fortalt om fødsel på denne måten før.
Men et eller annet sted uti forestillingen husker hun at hun tenkte at «dette vil gå bra.» For hun merket responsen: Publikum lo der de var ment å le. Var stille der de var ment å være stille.
– Jeg sa jo ting jeg syntes var kjempeskummelt å si høyt, for eksempel om hvordan jeg opplevde en spontanabort. Men jeg tror at det er nettopp den ærligheten som har gjort at folk liker forestillingen. Vi skjønner at vi ikke er alene.
Les også: Felles kjærlighet for Groruddalsguttene
