– Vi bevegde oss i et flettverk av løgn og bedrag
Å oppklare drapssaker har han lang erfaring med. Å skulle forråde andre var derimot nytt for krimforfatteren Jørn Lier Horst.
Jørn Lier Horst sa ja til å bli med i reality-programmet «Forræder» av noen enkle grunner: kort innspillingsperiode, hotellovernatting, fire måltider i døgnet og fri tilgang til PC hver kveld. Dessuten likte han konseptet, der tre personer er forrædere i en gruppe med «lojale» som skal prøve å avsløre dem.
Horst har over femti bøker bak seg og tenkte at han kunne bruke kveldene til å jobbe med neste bok. Det ble det ikke tid til. Han ble selv utpekt som forræder, noe som tok all tankevirksomhet.
– Vi bevegde oss i et flettverk av løgn og bedrag, konspirasjonsteorier, manipulering, intriger og baksnakk. Selv om vi ble isolert på rommene på kveldstid, fortsatte tankespinnet, forteller han.
Sannhet og løgn
Erfaringen var imidlertid ikke irrelevant: Boka han skrev på handlet nemlig om forræderi. Den er basert på en erfaring Horst selv hadde tidlig på 2000-tallet, da han jobbet i politiet og opplevde at sensitive opplysninger ble lekket til kriminelle miljøer. En kollega ble arrestert og dømt.
Boka ble lansert 29. september med tittel «Forræderen».
– Jeg skjønte fort at jeg kunne hente erfaringer fra innspillingen. Det å ikke kunne stole på noen, og måtte manøvrere seg rundt uten å vite hva som er sannhet og hva som er løgn, var jo akkurat det boka handlet om.
– Hvordan opplevde du selv å skulle være den som forrådet andre?
Jeg synes det var en fornøyelig rolle å få. Jeg har aldri behøvd å skjule noen ting.
Jørn Lier Horst gjør en bred TV-innsats denne høsten. – Men jeg liker meg best bak tastaturet, sier han.
I høst er han aktuell med boken «Forræderen» og på TV-programmene «Forræder» og «Åsted Norge» på TV2.
– Jeg skjønte fort at jeg kunne hente erfaringer fra innspillingen, forteller Horst om deltakelsen i «Forræder» og om arbeidet med boka «Forræderen».
En uløst sak
Horst debuterte i 2004 med kriminalromanen «Nøkkelvitnet». Da jobbet han samtidig som politietterforsker, noe han gjorde i nesten 20 år. Han baserte boka på saken om 71-åringen Ronald Ramm, som ble funnet bundet og drept i hjemmet sitt i 1995.
Som nyutdannet politimann holdt Horst vakt utenfor åstedet. Ti år senere ledet han gjenopptakelsen. Det ble avdekket et mulig nytt motiv, men saken ble aldri oppklart. Nå kommer saken opp igjen i «Åsted Norge».
– Hvordan er det å leve med at saken ikke har blitt løst?
– Ingen etterforskere liker å gå fra en halvferdig jobb. Skulle det være noen bevegelse nå, ville det være gledelig, men jeg har forsonet meg med at det er noen spørsmål som ikke blir besvart.
En sak han grublet mye på, var drapet på Kristin Juel Johannesen i 1999. Tolvåringen forsvant da hun syklet hjemmefra og ble funnet død samme kveld. Horst ledet etterforskningen og mente at de fant drapsmannen i år 2000. Tiltalte ble først dømt, senere frikjent i lagmannsretten.
– Det skapte søvnløse netter. Jeg spurte meg om vi hadde glemt noe, om vi kunne ha gjort noe annerledes. Samtidig var jeg overbevist om at vi hadde funnet drapsmannen.
I 2016 ble samme mann dømt på nytt. Da åpnet ny DNA-teknologi for nye analyser.
Det har mye å si at saker blir oppklart, både for folks trygghetsfølelse og for tilliten til politiet og rettssystemet. Saker som står uløst, er nasjonale traumer.
Jørn Lier Horst
Den gode slutten
Både som politimann og forfatter har Horst hatt nytte av å jobbe målrettet, strukturert og disiplinert. Også kreativitet er viktig, forteller han: å klare å forestille seg mulige scenarioer. Men én ting skiller virkeligheten fra fiksjonen:
– I virkeligheten er den opplagte løsningen ofte den riktige. I bøker er det heller slik at leseren på siste side skal tenke: «ja, selvfølgelig», og nesten bedra seg selv ved å tenke at han skjønte det hele tiden. Løsningen skal være både opplagt og overraskende.
Horst skriver ikke bare for voksne. Han er minst like stolt av Detektivbyrå nr. 2-bøkene for barn og CLUE-serien for ungdom.
– Disse bøkene har vært med på å forme en hel generasjon nye lesere. Barn er viktige å nå, for jo mer du leser, jo mer forstår du. Og jo mer du forstår, jo flere spørsmål kan du stille om den rare verdenen vi lever i.
Også voksne kan lære mye av en krimbok, mener han.
– Å lese er som å åpne et vindu inn mot noe ukjent. Krimbøker handler om kriminalitet, om utsatte mennesker og om de som prøver å gjenskaffe ro og orden. Samtidig handler det om et velferdssamfunn som lover godt og vel for innbyggerne, men som samtidig kanskje svikter både enkeltpersoner og grupper, sier forfatteren.
