Lommer med lykke
– Jeg prøver å gi rom i livet for at uventede ting kan skje. Da kan jeg en gang imellom oppleve små gnist av lykke, sier Thorbjørn Harr.
– Hvis du tegner en sirkel med en omkrets på 800 meter, så har jeg bodd innenfor den sirkelen mesteparten av livet. Den lille bygården jeg vokste opp i på Frogner, var som et lite samfunn der alle passet på alle, der vi lånte sukker av hverandre og spiste middag hos naboen når det trengtes. Og vi som kommer fra Oslo, gjør jo akkurat det samme som de som kommer fra landet:
Vi bor og studerer kanskje et annet sted i noen år, men når vi får barn så flytter vi hjem. Jeg studerte ett år i New York og bodde et par år på Torshov, og da vi skulle bli foreldre, bar det rett tilbake til Frogner.
Fem i familien
Thorbjørn Harr (50) vokste opp i Gabels gate, gikk på Uranienborg skole og har bodd ved Frogner plass i snart 20 år. Det er mandag formiddag. Helgen ble tilbrakt med familien og noen venner på Kikut i Nordmarka.
Thorbjørn understreker at verken han, kona eller de tre barna er noen friskuser. De går ikke fort og de løper ikke, og ifølge Thorbjørn har de verken veldig talent eller interesse for idrett. Poenget er å komme seg ut i naturen, forteller han.
I beste sendetid
Skuespilleren har vært i vår bevissthet i snart 40 år. Den unge gutten med det lyse håret, slo gjennom den gangen de fleste av oss så på én TV-kanal. Det var NRK som gjaldt, og på lørdager benket halve Norge seg ned for å se på TV-serien Frida. Thorbjørn var 14 år og spilte kjæresten til storesøsteren til Frida.
– Jeg blir nok aldri så kjent igjen som jeg var den gangen, og det er like greit. Det er nok tøft for unge folk nå med sosiale medier, men det var ganske bra trykk da også, da absolutt alle så på samme TV-kanal, sier Thorbjørn.
– Å bli kjent, har nok preget ungdomstiden min. Jeg måtte passe litt ekstra på hvordan jeg oppførte meg, i perioder kunne jeg ikke være anonym. Men jeg skjønte raskt at det å bli gjenkjent på gata er en bieffekt av å få gjøre det jeg drømmer om og ønsker å holde på med.
Kjendisstatus er ferskvare, og det å bli kjent igjen går veldig fort over. Jeg tenker mitt når jeg hører folk klage over hvor vanskelig det er å være kjent, for så vanskelig er det ikke.
Privat person
Etter gjennombruddet som 14-åring, har Thorbjørn gjort seg bemerket både på TV, film og teaterscenen. Han har spilt en lang rekke ulike roller og blitt tildelt flere høythengende priser. Han er også vokalist i jazzduoen Harr & Hartberg som er inspirert av New Yorks jazzscene, og som spiller på scener og festivaler rundt i Norge. Men realityshow og hjemme hos-reportasjer driver han ikke med.
– Jeg har takket nei og aktivt valgt bort en del fordi jeg tror det er en fordel at publikum ikke vet så mye mer om meg enn at jeg er skuespiller. Da kan jeg bli brukt i alle typer roller, serier og filmer.
Jeg er absolutt en person som synes det er gøy å være ute blant folk, men jeg trenger å ha en lomme som er privat, hvor det bare er den lille indre kjernen. Og jeg tror kanskje jeg trenger den lommen mer enn andre fordi jeg vokste opp i offentligheten.
– Vi har sett deg i mange roller, men hvem er du?
– Hvem jeg er? Det har jeg ikke peiling på. Jeg skjønner nesten ikke at folk kan svare på det spørsmålet, sier Thorbjørn og ler høyt.
Den karakteristiske, litt kneggende latteren har han arvet av sin far, så den kan han ikke gjøre noe med. Det beklager han, og ler mer.
Thorbjørn Harr har bodd i samme nabolag nesten hele livet. – Det er som med de som kommer fra et mindre sted. De fleste har en dragning hjem, og Frogner er hjem for meg.
En slags kjærlighetssorg
Selv om Thorbjørn Harr ikke vet helt hvem han er, er det en del ting han prøver å være.
– Jeg prøver å være en så okei far som mulig, og å ha et nært forhold til den nærmeste familien og mine beste venner. Jeg prøver å være en real type.
– Hvordan er det å være tenåringsforelder?
– Å være tenåringsforelder er mye tøffere enn jeg hadde trodd. Det er en slags kjærlighetssorg over ikke å være den viktigste i barnas liv lenger, og sånn må det jo være. Det hadde selvsagt vært verre om barna ble hengende rundt og aldri flytta ut, men frigjøringsprosessen har vært vondere enn jeg trodde. Nå er barna 13, 17 og 19 år, og når de blir 18 år, må man bare gi slipp, forteller Thorbjørn.
Han legger til at det man ikke har gjort i oppdragelsen innen de fyller 18 år, er det bare å glemme. Da er det kjørt.
– Hvordan oppdrar man barn til å bli bra folk?
– De tre ungene våre er så forskjellige at de ikke kan oppdras likt. Noe man ikke aner når man får tenåringer, er at vi som foreldre ikke bare håndterer deres opposisjon, men at vi også må håndtere våre egne reaksjoner.
Thorbjørn forklarer at det kan være en utfordring, og utdyper:
– Tenårene er årevis med misforståelser og gode intensjoner, og som alle andre foreldre har vi gjort masse feil. Men jeg er fornøyd med at jeg har unger som ser andre folk i øya. Det å møte blikket til andre er ikke bare noe fysisk, det sier noe om hvordan man møter verden.
Thorbjørn Harr er vokalist i jazzduoen Harr & Hartberg, og de spiller jevnlig på Teaterkjeller`n.
– Det er skikkelig New York-feeling der. Hvis du hadde kommet til en sånn scene i New York, hadde du tenkt at et sånt sted ikke fantes i Norge, men det gjør det.
Gnist av lykke
Thorbjørn ble 50 år i fjor. Da hadde han en runde hvor han reflekterte over at han hadde blitt godt voksen, men kom fram til at livet fortsatt var spennende og at interessen for å bli en bedre skuespiller og musiker fortsatt var stor. Mer tid hadde han også.
– Når man er 50 og har tre tenåringer, må man ikke lenger stresse hjem, lage middag og kjøre til fotballtrening før man henter trompeten for å kjøre videre til korps – og drar på jobb. Det er litt mer tid.
– En gave jeg som skuespiller har, er at jeg kan bli bedre og bedre jo eldre jeg blir. Jeg husker noe en tidligere bokser sa til meg: Talent, det er å gå på trening hver dag og lure på hvordan akkurat det slaget kan bli bedre. Det handler om interessen for å finslipe noe for stadig å bli bedre. For meg kan det være en replikk som får en annen valør. Når jeg opplever det, kan jeg kjenne en gnist av lykke.
– Er det noe annet som fremkaller denne følelsen av lykke hos deg?
De små øyeblikkene som jeg kan oppleve i et band, når alt løfter seg opp til et annet nivå fordi alle er åpne og det skjer noe som man ikke har gjort før – det gir meg den samme følelsen. Jeg har prøvd å overføre dette til livet også. At jeg prøver å gi muligheter for at ting kan skje. De beste kveldene i livet skjer når jeg ikke har en plan. Å gå ute en vårdag og plutselig møte en kompis som drikker kaffe et sted, bli med ham videre og treffe andre. De øyeblikkene der ... Jeg prøver å gi rom i livet for at uventede ting kan skje. Et sånt liv er lettere å leve når man er ung, og man savner det når man lever småbarnslivet. Men jeg tror mange glemmer at det er mulig å leve det livet igjen når barna blir voksne, og ikke minst når de flytter ut.
– Vi er heldige å ha en hytte mellom Sandefjord og Larvik, og der er vi så mye vi kan om våren og høsten. Det gjelder å fylle opp de varme sommerkveldene, for i august er det «Dødsdansen» igjen, sier Thorbjørn Harr.
Trekantdrama i teateret
Etter at Thorbjørn har hatt noen helger på hytta ved sjøen, og kanskje noen varme sommerdager, venter teatermørket i august. Da vises forestillingen Dødsdansen på Nationaltheatret. Stykket handler om et ektepar som hater hverandre inderlig, men som holder sammen mot alle odds. De er nærmest isolert fra omverdenen på den lille øya de bor på, og har for lengst blitt uvenner med de andre øyboerne. En dag kommer en gammel venn fra fortiden på besøk, og himmel og helvete bryter løs. Det intense trekantdramaet byr på store doser kjærlighet, hat, sjalusi – og mørk humor.
– I Dødsdansen går vi gjennom mange sterke emosjoner i løpet av kort tid. Stykket er som en konsentrert buljongterning av menneskets emosjonelle berg- og dalbaner. Det viser også noen ordentlige dårlige sider som vi alle kan kjenne på. Alle triksene og nålestikkene man driver med i livet, vises brutalt ærlig i stykket.
– Hva ønsker du at publikum skal tenke når de går ut av teatersalen?
– «Jeg lever ikke et så intenst følelsesmessig liv – gudskjelov!» – men jeg synes det er inspirerende, tankevekkende og veldig interessant at følelsesregisteret vårt er så stort og vidt. Vi kan gå fra sinne til kjærlighet i løpet av noen sekunder, og plutselig – midt mellom gråt og latter – kan vi fortelle en kjempemorsom vits. Det er fint å bli minnet på at det er så mye i oss vi kan utforske. Og så kan man jo puste lettet ut fordi man slipper å leve så intenst, sier Thorbjørn og ler rått.
– Så ille har man det tross alt ikke, avslutter skuespilleren.
