235 atriumhus på Ammerud gir deg landsbyfølelsen i byen
– I byen var det behov for å utnytte plassen godt. Arkitekturen ble løsningen, forteller Anne-Kristine Kronborg om Alunsjø borettslag.
- Tekst Heidi Røneid
- Foto og video Sebastian S. Bjerkvik
I en av døråpningene i Alunsjø borettslag står Gerd Golombek, som har bodd i akkurat dette huset siden det stod ferdig i 1967.
– Vi fikk to barn, og da ble det litt liten plass der vi bodde. OBOS begynte å bygge her, så da passet det veldig fint at vi fikk fortsette å bo i området hvor vi var vant til å være, sier hun.
Det var ikke bare Golombek som ønsket hus med hage på midten av 60-tallet. Folk hadde fått bedre råd, og ønsket å bo finere.
– På den tiden var det boligmangel, og i byen var det behov for å utnytte plassen godt. Arkitekturen ble løsningen, sier arkitekturhistoriker Anne-Kristine Kronborg.
En labyrint av atriumhus
Løsningen ble å bygge en rekke atriumhus, som lå tett i tett. Husene som er L-formet, omkranser en hage, og rundt hagen er det også et høyt gjerde. Husene ligger i klynger i terrenget, med passasjer, lekeplasser og stier mellom husene. Det gjør at området ikke oppleves som tett og stort, men heller som en labyrint hvor man kan gå på oppdagelsesferd.
– Det som er så gøy med atriumhusene er motsetningene. Husene er helt lukket ut mot gata, og helt åpne inn mot atriet. Husene står kjempetett, men de som bor der får likevel privatliv. Borettslaget er stort, men oppleves likevel som en landsby, sier Kronborg.
På 60-tallet var boligmarkedet regulert, og det var de med lengst ansiennitet som fikk kjøpe et av atriumhusene. Husene var veldig populære, og interessentene måtte stille seg i kø for å få kjøpe.
– Det var dyrere å bygge disse husene enn blokker, så innskuddene var høye. Det ble sagt at det var OBOS-adelen, de med best råd og lengst ansiennitet, som fikk bo her, sier arkitekturhistoriker Kronborg.
For å få kjøpe en bolig i Alunsjø borettslag måtte man også ha barn.
– Ettersom boligmarkedet var regulert måtte hus med tre soverom gå til de som hadde behov for tre soverom. Så enslige eller par uten barn kunne ikke flytte hit, uansett hvor lang ansiennitet eller hvor mye penger de hadde, forteller Kronborg.
Da Golombek kjøpte huset i 1967 var det muligheten for privatliv hun falt for. Nå har hun bodd i huset i over 50 år, og trives fremdeles.
– Det er et veldig godt sted å bo. Og jeg har inntrykk av at alle som bor her trives. Jeg håper jeg kan bo her til jeg ikke lever lenger. Dette er hjemmet mitt, sier hun.
