Bak sceneteppene da pandemien tok en pause
I høst kunne sal og scene endelig møtes igjen, og sceneteppene over hele kultur-Norge kunne på ny gå opp. Her er historien om de som endelig fikk underholde igjen.
– Musikk og kunst er ikke avkobling, det er tilkobling. Vi tilkobles sansene våre. Derfor gjør det vondt når vi mister det. Det blir mørkt, og det blir kaldere, sa musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold til OBOS-bladet i saken «Koronaen kom og konsertene ble borte». Det var i mai 2020. Den gang visste vi ikke hvor lenge alt dette skulle vare. Tenk det.
Nå har flesteparten av landets kulturinstitusjoner åpnet dørene igjen. Utsolgt, utsolgt, utsolgt. Latter, Folketeatret, Den Norske Opera & Ballett og Nationaltheatret er bare noen av kulturinstitusjonene som plutselig har fått det travelt igjen. Vi ble nødt til å besøke dem alle i en førjulstid som endelig er herlig hektisk, og ikke hårreisende håpløs.
Ikke lov å le?
Det er ikke mye som er spesielt morsomt med en pandemi. Samtidig forteller forskerne oss at latter virker stressdempende på kroppen, mens stress forverrer sykdom. At latter er et signal på at «nå har jeg det ålreit».
– Jeg tror det aldri har blitt produsert mer humor enn det har blitt det siste året. Ikke bare av komikere, men av alle – fordi vi har denne felles referansen. Samtidig synes jeg det var vanskelig å skrive, fordi det skjedde veldig lite, sier komiker Jørgen Konradsen.
Vi møter ham backstage på kulturinstitusjonen Latters Klubbscene, i et overraskende lite loftaktig rom med beskjeden mat i kjøleskapet, et sminkespeil og litt godteri på bordet. Utenfor valfarter pyntede og parfymerte publikummere inn og ut av latterdørene. I kveld har de seks utsolgte show. Nå som hjulene er i gang igjen, blir det mye show og kjør. Et sjokk, etter over 1,5 år med stillstand?
– Jeg tror veldig mange føler seg som nykommere etter pandemien. I starten var det litt sånn «opp på hesten igjen», forteller Sjur Koppen.
Han har har hatt full jobb og hjemmekontor hele tiden, og har nå syv show i uka igjen.
– Det er klart jeg blir sliten. Men det er jo gøy, da, sier han, mens hans finpusser litt på notatkortene til kveldens opptreden.
– Kulturbransjen har kanskje blødd mest
Ti minutter of fame, men ukesvis, månedsvis med forberedelse. Responsen fra salen er alltid variert, uavhengig av pandemien, mener standupkomikerne.
– Det var jo god stemning før pandemien også. Så det blir vanskelig å si at «nå er alt så mye bedre». Jeg tror ikke det er så enkelt, men vi merker det er god stemning at folk er tilbake og ting skjer igjen, så klart, sier Sjur.
– Rommet og responsen er såpass ulik hver gang. Hvis noen er i godt humør, kan det godt hende det er fordi samfunnet har åpna igjen. Men det kan også være fordi det er en lørdag, supplerer Jørgen.
Nede på Klubbscenen har publikum begynt å sette seg tett sammen. Smilende bak bakerste stolrad, like ved «komikerbordet», står bookingsjef Janne Bjercke.
– For oss har dette vært brutalt, og kulturbransjen har kanskje blødd mest. Vår bransje er litt spesiell. De færreste kan livnære seg av standup alene. De gjør det fordi de elsker det, sier Janne.
Hun har vært en del av Latter siden 2004, og jobbet under hele pandemien. Men, hun måtte være vitne til at over 80 ansatte ble permittert da Latter måtte stenge dørene i ni måneder. I 1,5 år har de måttet flytte mellom 80–100.000 billetter og mennesker. Noen fikk beskjed om flytting av show syv ganger. Men så, endelig. På åpningsdagen satt Janne i bunad.
– Det var helt fantastisk å høre latter igjen! Nå er alle så glade, og jeg ser så mange klemmer og mye omsorg. Nå forstår jeg kanskje enda mer hvor viktig det er, og hvor mye jeg setter pris på jobben min, forteller Janne.
Endelig fest hver kveld igjen på Folketeateret
Vi strener over Youngtorgets skinnende brostein og inn i Folketeaterpassasjens varme, hvor vi får bli med inn sceneinngangen på andre siden av hovedinngangen til selveste Folketeateret. På veggene backstage, kan vi lese hvilke musikaler publikum har fått oppleve i moderne tid. Annie, Les Misérables, The Sound of Music, Billy Elliot, The Phantomof the Opera – for å nevne noen. Musikaler vi besøkte uten å tenke over at vi én dag kunne møte stengte messingdører.
I sminkerommet møter vi en strålende blid Karoline Krüger, aka «Donna», i en blå og skinnende slåbrok. Håret styles, mens hun mimrer tilbake til en mindre glamorøs tid. Da Chess skulle spilles høsten 2020, hadde koronaen fått taket på oss igjen etter en sommer med mindre restriksjoner. I en sal som egentlig tar 1400 publikummere, slapp kun 200 inn.
– Det fungerte på sitt vis, for jeg opplevde at publikum var så bevisst og tok ansvar for de 1200 som ikke var der. Det var rørende. Men det er klart det ikke blir helt samsvar mellom scene og sal i et så stort rom. Jeg husker at vi først og fremst var veldig takknemlige for å spille, sier Karoline.
Syv måneder med stengte dører og dusinvis av ullhalser
Så var det en lørdag hvor de fikk akutt beskjed om at dette blir den siste forestillingen før de måtte stenge.
– Da husker jeg at vi sa at «jaja, vi ses jo før jul, det er klart vi ses før jul. Vi sier ikke «god jul» nå, neeeei.
Men julen varte faktisk lengre enn til påske, og Folketeateret stengte dørene i syv måneder. I den tiden tok Karoline Krüger fram strikkepinnene og strikket flere dusin ullhalser. Hun skrev musikk sammen med mannen, og hadde i det hele tatt mye mer tid til å tenke. Hun fikk selv covid, men en mild versjon som gikk raskt over.
– Jeg opplevde en slags nummenhet i hele bransjen. Vi ville bare at det skulle gå over. Vi prøvde nettkonsertvariantene, og på én måte var det en veldig vakker ting. Vi så at det var muligheter, men samtidig så er det noe med det tilstedeværende, pustende publikummet og artisteriet som må møtes i fysiske rom. Det er der det først og fremst lever.
– Var det noe tidspunkt under koronaen hvor du revurderte yrket ditt?
– Godt spørsmål, men det var det faktisk ikke. Men det er klart vi som er etablerte artister er heldige som kan fortsette når slikt inntreffer. Det er ikke til å komme bort fra at vi lever i et av verdens beste land når vi snakker om kompensasjoner i form av økonomisk støtte og stipender. Men det jeg så var at de produserende leddene led skikkelig. De som må gjøre store investeringer, som for eksempel Folketeateret, hvor man må legge ut sekssifrede summer og vente på at inntjeningen skal komme om et halvt år eller ett år. I de leddene var ikke staten på banen som man kanskje hadde forventet.
– Hadde nesten glemt hvordan det var å ha publikum
Det stimer stadig flere scenearbeidere til bak sceneteppet på Folketeateret. Med bakst og smoothie i labben strener de rundt – overraskende avslappet. En danser får massasje. Det drikkes vann og flyttes på rekvisitter. Ansvarlige for lyd, lys, rekvisita, koreografi, tekst, kjøreplan, kostymer, sminke – også veldig mye mer som vi ikke ser – spiller så på lag at det er til å få tårer i øynene av. Ingen stresser, alle vet hva de skal gjøre. Så slukkes lyset i taket og det blå, greske lyset fra scenen tar over.
Mamma Mias «Bill» er en fri type, og rolleinnehaver Ingar Helge Gimle ser også avslappet og verdensvant ut der han sitter på en enkel plaststol i en av Folketeatrets mange garderober. Kul, reflektert, rutinert. En skuespiller og artist som har vært med på utallige oppsetninger, filmer og serier, takler et intervju ti minutter før showstart.
– Vi hadde nesten glemt hvordan det var å ha publikum, men jeg fikk et gledelig sjokk da jeg fikk høre så mye lyder og se så mange reaksjoner igjen. Jeg tror at publikum, like mye som oss, har lengtet etter å møtes igjen. Nå får vi virkelig håpe at det kan fortsette.
– Teatret har jo eksistert i flere tusen år, og det å se mennesker spille ut sine liv på scenen, har vi alltid vært veldig opptatt av. I pandemien begynte vi å streame teaterforestillinger digitalt, og da tenkte jeg tanken at kanskje det levende teater er over. Den tanken var veldig skremmende, synes jeg, forteller Ingar.
– Har du lært noe av den tiden vi har vært igjennom?
– Jeg har kanskje ikke lært, men jeg har kjent på at selv om det er bra at hjulene kommer i gang igjen, så føler jeg at de ikke bør rulle så fort som de har gjort de senere år. Og så får man lyst til treffe venner og kjære igjen, og være mer sammen med familie. Når vi mennesker opplever kriser, får vi lyst til å være nær de vi er glad i. Det har vi nok alle lært.
Stress og glede i kostyme- og systua
Når vi en tidlig morgen får slippe inn administrasjonsinngangen til det velkjent operahuset i Bjørvika, kjenner vi litt på at vi burde kledd oss penere. Stykket vi skal få se kostymene og prøvene til, er usedvanlig uhøytidelig. Det er også stemningen på kostyme- og systua. Korona og kulturstreik rammet billettsalget til satsningen «Orfeus i underverdenen». Men nå blir det premiere, og i dag får vi se nærmere på de spektakulære kostymene til den komiske operetten. Kostymesjefen er Ingrid Nylander, og hun er mildt sagt en travel dame om dagen.
– Vi snakker stress og glede i skjønn forening! Vidar Magnussen, Gjermund Andresen og jeg startet arbeidet for 1,5 år siden, og designprosessen var usedvanlig morsom. Vi ble møtt av entusiasme, og det virket som dette var et prosjekt man trengte i denne koronatiden, sier Ingrid.
I påklederbåsene like ved den travle systuen står en av Orfeus-karakterene og får hjelp til å kle på seg det greskinspirerte kostymet. Hun som er tettest på har munnbind, mens resten av det kreative teamet holder trygg avstand med kreasjonene; boots med LED-lys, fjærhatt og en fallos (!) utformet som en slange.
– Kostymene er på et høyt teknisk nivå og alle verkstedene har bidratt med sin ekspertise og strukket seg langt for å få dette til. For meg har det vært som å komme inn i «designhimmelen» – de har virkelig laget «gull» av mine ideer, forteller Ingrid.
Hun mener, som veldig mange andre, at pandemien var en katastrofe for kulturlivet.
– Flere av mine egne prosjekter ble gjennomført, streamet eller filmet. Men pandemi og streik har virkelig vist hvor skjør tilværelsen som frilansdesigner er.
– Vi ble møtt av entusiasme, og det virket som dette var et prosjekt man trengte i denne koronatiden, forteller kostymesjef Ingrid Nylander om arbeidet med «Orfeus i underverdenen».
– Det er ekstremsport det vi holder på med nå
Nationaltheatrets lett pompøse barokke fasade i gult maskintegl og granitt er fortsatt magisk forlokkende den dag i dag. Sansene suser når vi blir geleidet over røde tepper og inn til den grandiose Hovedscenen. 741 vinrøde seter skal snart flikkes ned for den splitter nye og musikalske familieforestillingen «En julenattsdrøm». Pandemi og kulturstreik satte nesten stopper for det hele, men akkurat som i deler av plottet i selve oppsetningen, finnes det en skokk med lidenskapelige teaterarbeidere som ønsket å redde årets juleforestilling.
– Det er ekstremsport det vi holder på med nå, men alle er så glade for å være tilbake på jobb for fullt igjen. I teatret har vi lært oss å snu på femøringen, og vet at vi alltid får det til før premieren. Det er det jeg elsker med teatret – at alle vil skape noe, sammen! De ulike fagfeltene bidrar med sin kompetanse, og regissør er utrolig god til å se hele maskineriet og få alt til å fungere sammen. Ellers hadde det ikke gått, sier scenografiassistent og fast ansatt rekvisitør, Maja Eline Larssen.
I snekkerbukse og med et smittende smil, er hun høyt og lavt for å assistere scenografen med å finpusse den avgjørende visuelle helheten i oppsetningen. På den siste prøven før prøveforestilling i kveld skal det terpes og perfeksjoneres. Balansen mellom det å være travel og stressa, er hårfin. Alt skal stemme, absolutt ingenting er tilfeldig.
«Skiva går!» «Da hopper vi til ...» «Stråååålende!». Skuespillerne og regissør Mads Bones yter sitt, men bak scenen og på små, belyste pulter ute i salen, sitter de som ikke publikum får se. De som har ansvar for alt fra detaljer til helhet, og som sjelden får kjenne på varmen fra publikum, scenelys og applaus. Sånne som Maja.
– Det er helt greit, altså. Jeg liker meg mye bedre bak scenen, og elsker alt som er rundt. Ingen dag er lik, og jeg digger rushet – særlig i innspurten. Da vi satt hjemme under pandemien var det en ekkel følelse å ikke få lov til å bidra. Det er utrolig digg å være tilbake, avslutter Maja.
OBOS gir tilbake
Vi vil tilbake, men blir alt som før? Lysten til å vende tilbake til seteradene ser i alle fall ikke ut til å ha forsvunnet. OBOS samarbeider med og sponser flere av de nevnte kulturinstitusjonene i denne saken. Det er det en svært god grunn til.
– En by med et rikt kulturliv er et godt sted å bo! Mye av det vi sponser og gir støtte til kan vi betrakte som selve glasuren i livet. Når denne glasuren forsvinner, kjenner vi på et tap som på mange måter gjør oss fattigere. Derfor er det ingenting som gleder oss mer enn utsolgte forestillinger og fulle tribuner, der det yrer av aktivitet for unge og gamle. Vi kjenner at livet er tilbake, og det er det beste av alt, sier sponsorsjef i OBOS, Rasmus Aarflot.
Nå som scenelysene skrus på igjen, er det tydelig at OBOS-medlemmene er sultne på show. Over 10.000 kulturbilletter til OBOS’ egne jule- og medlemsforestillinger i Oslo, Bergen og Trondheim ble revet bort på to og en halv uke. OBOS-billettene til «Nøtteknekkeren» i Den Norske Opera & Ballett ble utsolgt på ti minutter. I tillegg kommer alle andre billetter som er kjøpt med OBOS-rabatt.
Kultur utspiller seg også i mindre skala enn bare på de store arenaene. Da pandemien brøt ut, ble OBOS Jubel opprettet – et nødvendig samfunnsbidrag i form av økonomisk støtte på totalt 60 millioner kroner til kultur- og idrettsorganisasjoner med ekstra utfordringer etter koronautbruddet. Vaffelsalg, loppemarkeder og billettinntekter – alt forsvant over natten i mars i fjor. Derfor kjøpte OBOS Jubel det som ikke ble noe av, slik at det kan bli noe av i framtiden.